TBT2 – Ikke han roboten i Star Wars men et samfunnsproblem

Det er torsdag og det er mange som venter på at snøen skal falle. Men med snøen kommer problemer. Samfunnsproblemer. Ett av dem er beskrevet i min opptaksoppgave til Westerdals i vår. Jeg understreker tidsaspektet da enkelte av de postulerte hendelsene faktisk skjedde i ettertid, og slik at alle kan kalle meg den nye tids Nostradamus. Og nei, det funker ikke på Lotto.

Tekst og Skribent: RWTS2757

Oppgave 1. Råkjøring i marka – Et samfunnsproblem

Marka skal være for alle. De siste årene har den imidlertid blitt tatt over av heseblesende, kondomdresskledde 50-åringer som trener til et merke. Småbarnsfamilier og andre som tar seg en søndagstur i marka om vinteren for å få litt roser i kinnene, blir skjelt ut over en lav sko fordi de ikke går fort nok eller fordi de ikke viker for det konstaterende utropet «LØYPE». Ja, det er riktig, du er i en.

For ikke mange år siden var problemet ikke eksisterende. Fred og fordragelighet regjerte i marka og folk hilste på hverandre på vennlig vis. For å få bukt med problemet må vi altså gjøre et tilbakeblikk og deretter analysere hvilke faktorer som siden har gjort seg gjeldende og forårsaket endring. Når faktorene er konstatert kan de elimineres.

Selvrealiseringsfaktoren
Norge går så det griner. I et av verdens rikeste land har vi i grunn så få problemer at Mazlows behovspyramide nesten burde hatt et ekstra nivå, bare for nordmenn. Enkelte tar i alle fall selvrealisering til nye høyder når de ikke tar til takke med å være best på jobb og hjemme, men også må være det i 53 kilometer ett eller annet mellom Kiruna og Voksenkollen. Jeg heller mot at de kanskje ikke burde fått sjansen, men da overfører man bare problemet til en annen arena.

Uansett, før turrenn som Birken, Skarverennet og Wasalöppet, for å nevne noen, var forekomsten av råkjøring i marka liten. Målet var å være ute og folk gikk ikke til Ullevålsæter på tid, de gikk dit for å kjøpe bolle. Når tidtagning plutselig er blitt så viktig skylder jeg først og fremst på turrennene som åpner en arena for selvrealisering. De setter tidsmål for medaljer (merker) man umulig kan klare, med mindre man trener 4 ganger i uken, og målene er i tillegg avhengig av alder slik at alle kan vinne. Dette avler treningsnarkomane, og marka er deres treningsarena. Vi er deres rundingsbøyer.

Northugfaktoren
En underbyggende faktor til selvrealiseringsfaktoren er at det i Norge plutselig er blitt OK å være best for enhver pris. Dette er et paradoks og en trist utvikling i et land der Janteloven tidligere har hatt solid fotfeste.

Min oppfatning er at dette ikke kan skyldes annet enn Petter Northug jr.s inntreden i langrennssirkuset. Han er nært opp til definisjonen på ekstrem, og siden han er norsk og relativt sjarmerende når han ikke vinner, kan man fort få en oppfatning av at det er greit å gå over lik for å lykkes. Hvis Northug gjør det, kan jeg.

Et vanlig menneske vil selv med 10% Northugprojisering oppleves som ego og lite empatisk.
Bekle vedkommende med langrennsutstyr og et ønske om selvrealisering og vi er i kjernen av problemet. LØYPE!

Næringslivsinteresser
Norske idrettsutøvere har lenge nytt godt av sponsorinntekter fra bedrifter som ønsker å bli assosiert med gode idrettsprestasjoner. Dette er i grunn en positivt, og i alle fall ideelt sett en vinn-vinnordning.

Ordningen har imidlertid utviklet seg fra en ren støtteordning til en eierskapsordning. Enkelte bedrifter har gått så langt at de har dannet egne private lag med egne langrennsløpere. Styresettet er ikke ulikt det vi ser i fotballen der det kjøpes og selges utøvere som om de var aksjer. Team Xtrapersonell og Team united Bakeries, ja, jeg tenker blant annet på dere.

Det hevdes at disse privatlagene bidrar til breddeutviklingen innenfor norsk langrenn og det er mye mulig det, men de bidrar ikke til god stemning i Marka.

Mens det før var et mål for mange å komme på landslaget, er det nå ytterligere et nivå å strekke seg etter og flere plasser å kjempe om. Det gir enda flere følelsen av at de kan ha en karriere innefor langrenn og enda flere som trekker til Marka med dette målet, og ikke deg, for øyet.

Løsninger
Vi kunne lagt ned lovforbud mot turrenn og privatlag og vi kunne skutt Northug. Det ulovlige er imidlertid noe vi alltid vil søke etter. Fortell et barn at de ikke skal klatre i treet, og du sitter på legevakten en halv time senere og forklarer sykepleieren at du egentlig er en god mor. Ren ulovliggjøring vil altså kunne virke mot sin hensikt.

Det vil også kunne virke mot sin hensikt å skyte Northug jr. Selvsagt vil det gi en varm, fuzzy følelse av tilfredsstillelse, men man kan ikke drepe en legende. Han er dessuten helt rå i spurten, og det vil gå ut over norsk moral dersom vi taper ytterligere en spurt mot Sverige.

Nei, kraftig lut er ikke løsningen. Vi trenger heller svak lut, strategisk plassert.

For selvrealiseringsfaktoren bør det i første omgang være tilstrekkelig å fjerne merke-ordningen og ulike aldersklasser. La dem heller gjøre det på gamlemåten. Enten går man for gull, sølv eller bronsje, eller så går man tur.

Det skal være forskjell på en næringslivsleder og en toppidrettsutøver. Har du brukt 10 år på studier, 10 år på jobb og smisking og 10 år på å skvise ut konkurrenter til tronen, er du ikke bare litt arrogant dersom du mener du også tilhører norsk langrennselite. Den har nemlig brukt den samme tidsperioden på å trene.

Ved å foreta disse justeringene vil de aller fleste se at det enorme gapet som er mellom dem og eliten umulig kan tettes med trening. Dette vil legge en demper på treningslysten, og hyppige markabesøk. Samtidig vil folk neppe slutte å gå renn, fordi nordmenn er tross alt født med ski på beina. Men når du tar fra dem muligheten til å knuse en annen skiløper får du frem en annen side som er mye mer sjarmerende, nemlig den kollegiale og mellommenneskelige siden som jo er den som regjerte i marka inntil nylig og som mange av oss er så glad i. La oss alle gå med den minen Erik Mykland hadde da ble spillende trener for Risør i 3. divisjon; jeg er ikke her for å vinne noe, jeg er her fordi jeg elsker å drive med dette. Og la oss ta et glass eller noe når vi er ferdige for dagen.

Northugfaktoren er en noe hardere nøtt å knekke. Riktignok er den delvis knukket i og med at selvrealiseringsfaktoren er eliminert, men den må muligens knekkes helt. Er det nok hybris ute og går i gangene på norske kontorer, kan det tenkes at faktoren isolert sett kan opprettholde treningsgalskapen i marka.

Men hvem skal stå for knekkinga? Min oppfatning er at vi er litt tålmodige og overlater det til Northug selv. Northug er over kneika. Gi han et par sesonger til med mediokre resultater og han vil snart gjøre som Bjørn Dæhlie og designe skidresser og tinghus.
Når Northug bruker alle sine ekstreme egenskaper til å psyke ut, manipulere og slå svenskene, synes vi nordmenn at det er helt innafor. Jeg tipper pipa får en litt annen tone når han tar med konkurranseinstinktet sitt inn i en bransje der det er den jevne forbruker, og ikke Marcus Hellner, som sitter i mottakerenden. Jeg legger til grunn at det allerede er en del kynisme i norsk næringsliv, og at Nortug sånn sett passer godt inn der, men betydningen av Nortugfaktoren vil reduseres betraktelig, og kanskje helt, når kondomdressene han selger til 5000 kroner stykket revner ved første stavtak, til hvilket Northug har «ingen kommentar», eller kanskje til og med «barneskirenn».

Hva angår næringslivsinteresser og deres privatlag har allerede skiforbundet en solid torn i siden til disse. Det grunner i en herlig holdning fra skiforbundets side; nei, ikke prøv å gjøre noe selv. Forsett isteden å bare gi oss penger som i gamle dager, så skal vi finne ut hvilken lomme de skal havne i.

Dette er så grensesprengende pampete tenkning at det er fristende å ikke røre ved privatlagene i det hele tatt.

Sannsynligvis er det heller ikke nødvendig. En av to ting vil nemlig skje. Enten kommer skiforbundet til å nekte privatlagsløpere å delta for landslaget. Dette har vi allerede sett utslag av i representasjonsavtalen mellom skiforbundet og blant annet Northug. Dette vil på sikt medføre at skiforbundet og næringslivet skilles og at skiforbundet sitter igjen som den forsmådde ektefelle.

Uten økonomiske midler kan skiforbundet bare drømme om å holde på de beste løperne. I praksis vil privatlagene ta over i sin helhet og Tour de ski vil som konsekvens oppleves på samme måte som storebror, Tour de France, ved at privatlag kommer først, mens nasjonalitet nærmest er en artig tilleggsopplysning. Det er vanskelig å se at en slik utvikling medfører økt trafikk i marka. Tvert imot vil sterke næringslivsinteresser sørge for bedre fasiliteter, og når det kommer til snøsikkerhet og muligheten for å få flest mulige treningsøkter på ski, finnes det bedre alternativer enn Songsvann. Privatlagenes inntog vil altså, under de riktige forutsetningene, kunne bidra til å redusere råkjøring i marka.

Alternativ to er at landslag og privatlag lever side om side i lykke og harmoni. Det er altså i praksis bare ett alternativ.

Som fremgår vil en med små grep og en liten porsjon tålmodighet fjerne vesentlige forutsetninger for organisert råkjøring i marka. Samfunnsproblemet er sånn sett løst.

Det er imidlertid slik at noen bare er rasshøl. Ta fra dem illusjonen av å kunne vinne eller komme på lands- eller privatlandslaget, og de er fortsatt dårlige, dårlige mennesker.

At det er noen råtne epler i kurven er knapt et samfunnsproblem, men det er fortsatt fryktelig irriterende å høre LØYPE selv om det bare skjer ved en sjelden anledning.

Å komme enkelte utskudd til livs er kanskje umulig, men å redusere lidelsen vi får av de, er godt innenfor rekkevidde. Det må imidlertid en liten holdningsendring til.

Vi nordmenn er ganske innsluttede. Vi liker normalt ikke å være oppspilt i det offentlige rom. Det skal vi gjøre noe med når vi er i marka. For å hjelpe folk litt på veg er det nok hensiktsmessig å innta en ekstra bestemmelse i Markaforskriften som pålegger alle å ha med hvert sitt norske flagg på skitur. Isteden for å bue på råkjørne, og dermed falle ned på deres nivå, er mitt forslag at vi gjør det motsatte. Hører vi ordet LØYPE skal vi sporenstreks fiske frem vår medbragte flagg, svinge det villt i været og heie som besatt. JAAAAAAA, DETTE KLARER DU!!! KOM IGJEN!! NÅ BLIR DET GULL! GULL TIL NORGE!! JAAAAAAA. JAAAAAAAAAA.

Like brått som vi startet, slutter vi. Vi pakker flagget tilbake i sekken, ser på hverandre, smiler, og går videre. Marka er vår igjen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s