TBT – Throw back thursday

I anledning dagen og min opprinnelige misforståelse av begrepet throw back thursday klinker vi som lovet til med en side der vi resirkulerer, eller bare sirkulerer (hvis det er usirkulert fra før), gammal drit og moro.

Jeg starter i all beskjedenhet med den ene av 3 oppgaver jeg skrev til opptaksprøven på Westerdals i vår. Oppgaven var «Vi trenger en ny skapelsesberetning» og reflekterer på mange måter synet til en som verken tror på det ene eller andre, men som i alle fall ikke kan bibelhistorien sin til tross for tidligere arbeidsforhold. Enjoy, eller la være.

 

Tekst og Skribent: RWTS2757

Oppgave 10. En ny skapelsesberetning

 

På baksiden eksisterer det en entitet som vi av praktiske årsaker kan kalle Per. Per gjør sitt fornødne i et hjørne av sitt domene han i grunn sjelden farter noe særlig i.

Til Pers forundring knaker det voldsomt når etterlatenskapene lander. Per reflekterer ikke videre over det og fortsetter med Pers favorittaktivitet, nemlig å vedde med seg selv.

Det går tid før Per er tilbake i hjørnet. Da observerer han imidlertid at noe har steget opp fra der han gjorde sitt fornødne. Det ser ut som en tåke, men ved nærmere ettersyn viser det seg å være mange små kuler som svever rundt hverandre i mer eller mindre harmoni. Per nyser og en klump av is og mineraler skyter gjennom skyen i en slik hastighet at den lager et øyeblikks lysstripe gjennom tåken. Per er fasinert.

I Pers domene stiger ting opp og ned hele tiden og det gir det hele en for Per behagelig dynamikk. Ingenting blir for evig, alt enten forsvinner eller omdannes til noe annet. Det er stort sett dette Per vedder på.

Per legger inn et solid veddemål om at skyen i hjørnet er forsvunnet, og beveger seg bort for å observere. Skyen er der fortsatt. For å ha dynamikk må det også være noe konstant, om enn midlertidig, så dette ligger innfor normalen.

Noe senere vedder Per på nytt. Denne gang kvitt eller dobbelt på at skyen er borte. Skyen er der fortsatt.

Per er en dårlig taper. Per begynner derfor å bli irritert på skyen som nekter å ikke eksistere.

Per bestemmer seg for å ta saken i egne hender og går inn i skjulet og henter en blåselampe. Han skur på full varme og tenner på den ene kula i skyen. Kula brenner som bare det, og lyser vakkert opp resten av skyen. De ytterste kulene lyser nesten som om de skulle vært i lys lue de også. Skyen forsvinner imidlertid ikke – den er fortsatt irriterende konstant.

Per nyser igjen og en ny klump av is og mineraler fyker inn i skyen og kolliderer med en av kulene. Kula får seg noen solide hakk, men for øvrig skjer ingenting nevneverdig. Per er lei hele skyen og forlater åstedet.

Etter hvert som tiden går, blir det klarere og klarere for Per at skyen ikke vil forsvinne av seg selv. Per henter is for å slukke den brennende kula. Idet han skal slukke observerer han imidlertid noe rart på kula som ble truffet av nyset hans. Det er fullt av aktivitet på den. Små og store entiteter fyker rundt på kulas overflate og fortærer hverandre, deler seg og viser ingen tegn til å bry seg om å bli observert. Respektløst, tenker Per og kjøler ned denne kula isteden for den som brenner. Dette fører til at aktivitetsnivået reduseres betraktelig, dog er kula like hel.

Per innser at han ved fysisk makt neppe klarer å ødelegge skyen. Han bestemmer seg derfor for å forgifte den slik at den forhåpentligvis ødelegger seg selv innenifra.

Han henter en pipette og drypper en god dose gift på hver kule. Dette får litt forskjellige konsekvenser. Noen av kulene går i oppløsning, andre inntar gassform og noen avgir deler som blir flytende rundt i skyen. Mest merkverdig er dog reaksjonen på den frossede kula, som alle nå skjønner er jorda. Giften har varmet opp jorda og reagert med de skapningene som overlevde istiden. Per tar frem en lupe og ser ned på en skapning som ligger og plasker i vannkanten. Han innser at hvis målet er å få eliminert denne kula, har denne skapningen et meget begrenset skadepotensiale. Følgelig løper han tilbake til skjulet, henter en pinsett, trekker skapning ut av vannet og retter den opp.

Skapningen ser opp på Per, henter en pinne og risser et tegn i sanden.

?

Du skal ødelegge alt, sier Per.

Fair nok, sier skapningen, men da vil jeg ha noe tilbake.

Hva da?

Jeg vil ha et navn.

Ok, du kan hete Simen.

Fint, og så trenger jeg hjelp og klare instrukser.

Den er god, jeg kommer tilbake til deg.

 

Per går tilbake til skjulet sitt for å finne noe å lage en liste av. Han finner en gammel handleliste og begynner å skrive på baksiden. Han blir rett så fornøyd med resultatet. Dette er virkelig en oppskrift for ødeleggelse.

Per henvender seg igjen til Simen som nå står på toppen av et fjell for å få oversikt. Han overleverer listen, tydelig kry. Simen leser listen, klør seg litt i huet, trekker på skuldrene og nikker.

Dette kan jeg leve med, sier Simen, men jeg er fortsatt alene.

Det kan vi fikse. Per henter pinsetten og trekker opp ytterligere en skapning av vannet, retter den opp og plasserer den ved siden av Simen. Vær så god.

Er du seriøs? Jeg kan ikke leve med den skapningen der, sier Simen.

Skal vi vedde? sier Per. Det er den eneste som er tilgjengelig.

Per trekker seg tilbake til sitt domene og opptar seg med andre ting. Imens er det full fyr i teltet på jorda. Simen er oppgitt over skapningen, som han har valgt å kalle Nora. Nora er fullstendig uforutberegnelig. Hun spiser ting hun ikke bør, og hun er smartere enn han. Hadde det ikke vært for at hun insisterte på ligge under han om natten, kunne han like gjerne vært alene. Hun holder det forsåvidt relativt rent og ryddig i hulen de bor i også, men det skulle jo bare mangle.

Etter hvert som ukene på jorda går skjønner både Per og Simen at noe må gjøres dersom man skal få litt fortgang i ødeleggelsene. Simen får derfor klare instrukser om hvordan soving skal foregå, og i løpet av kort tid blir Nora tjukk og kravstor. Etter at dette gjentar seg noen ganger er Simen leder for en liten klan som tilsynelatende har både appetitt og øye for ødeleggelse. Per følger frydefullt med gjennom sin lupe, av og til så nærme at lyset fra den brennende kula i skyen blir fokusert ned på jorda slik det oppstår brann i buskas. Selvsagt et hendelig uhell, men det introduserer i det minste Simen og klanen for ild.

Etter hvert som årene på jorda går ser Per en forandring i Simen. Han mister mer og mer gnisten for ødeleggelse. Ja, han dreper en og annen skapning for å fore klanen sin, men han gjør det ikke med samme glød som tidligere.

Per tar det opp med Simen en dag han virker særlig nedenfor. Det er gråvær og ikke særlig varmt.

Hvorfor går du rundt og surmuler? Jeg har gitt deg alt du har bedt om. Et navn, et formål og en klan. Hva mer trenger du?

Simen tegner igjen et symbol i sanden, det samme som sist, han vet ikke svaret, bare at noe mangler.

Jeg vedder på at det er et husdyr? Trenger du et husdyr?

Nei, Simen trenger ikke det.

Trenger du bedre våpen? Jeg kan skaffe bedre våpen.

Nei, Simen trenger ikke det heller.

Men hva da? Hva er det du trenger?

 

Etter noen år går det opp for Simen og han henvender seg til Per.

Jeg trenger noe å tro på. Du dro meg opp av vannet og ga meg i oppgave å ødelegge jorda. Jeg er en mann av mitt ord og vil fullføre oppgaven, men jeg kan ikke unngå å tenke på at jeg ved å ødelegge jorda også ødelegger min egen arv og mine etterkommere. De er faktisk ikke så gærne som det kan se ut som, og de vokser på deg over tid.

Og det ville ikke hjulpet hvis jeg for eksempel lot alle komme og bo hos meg når jorda var ødelagt?

Nei. Og hvilken garanti skulle vi ha for at det skjedde? Det er sikkert en fin tanke, men etter hvert som klanen blir større er det ikke engang gitt at det er plass. Dessuten liker vi oss her.

Per nikker tankefullt. Men hva hvis jeg tar bort angsten for ødeleggelsen. Vil det gå enklere da?

Nja, nei. Jeg vil jo fortsatt vite det og kanskje underbevisst ikke gjøre en så god jobb som jeg bør. Du må i så fall gjøre oss helt uvitende om hvorfor vi er på jorda. Hvis vi ikke forstår meningen med vår eksistens, vil vi skape vår egen tro og gjennom den vil du kunne få utløst vårt fulle skadepotensiale.

Per tar dette budskapet svært tungt. Også han har vokst seg til å like Simen og klanen, og hvis han skal imøtekomme Simens ønske vil det måtte innebære å bryte all kontakt for all fremtid. Det vil være et betydelig offer. Siden ting i hans domene normalt skjer uten hans innflytelse, er utviklingen på jorda det eneste reelle skaperverket han kan vise til.

Per vurderer alternativene. Ingen av de er gode, og han skjønner at Simen har rett.

Han tar en siste titt i skjulet sitt for å se om han kan finne noe som kan løse denne fastlåste situasjonen. Han finner ingenting. Han lener seg mot jorda og feller en tåre.

Simen våkner uvitende i vannkanten. Ved siden av han ligger en dame han aldri har sett før og en liten flokk med smårollinger. Han har en følelse av de tilhører han og at han må ta vare på dem. Han vet ikke hvordan, men han er fast bestemt på å gjøre alt i sin makt for å få det til.

På baksiden eksisterer det en entitet som vi av praktiske årsaker kan kalle Per. Han er den eneste som vet hvorfor, men han skulle så gjerne vært uvitende.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s