Tilværelsens uutholdelig letthet

Det er bryllup i Bergen, leker i Åsgårdstand og innflyttingsfest i naboleiligheten. 20 grader gjør noe med oss nordmenn. Ting er liksom ikke så vanskelige når det er passe varmt.

Litt som Milan Kunderas verk, utmerket iscenesatt av Lena Olin, Juliette Binoche og wait for it…. Daniel Day-Lewis. Det går liksom greit.

Det meste går greit når noen betaler for Daniel Day-Lewis` tjenester. Min venstre fot, I fars navn, New York gjengene, Det kommer til å bli Blod, Lincoln (en bil) og sikkert mange andre oppsetninger. Som en filmentusiast er det vanskelig å ikke like Danny. Og når Bill Hader, i verdens beste roast – The Comdy central roast of James Franco – sier om Asis Ansari: you`re like the Daniel Day-Lewis of only doing one thing» så skjønner man tegninga.

Vi snakker med andre ord om krutt. Og jeg har ikke engang nevnt Den siste Mohikaner. Snurr film!

I will find you.

Reklamer

USJ – The united states of Jørn

Fra de innerste skoger av noens fantasi kommer Jørn.

Jørn er en all right fyr. Hadde han vært ekte, hadde schizofreni vært kult.

Men Jørn er litt douche også. Noen gjør alt forarbeidet, mens han tar sjarmøretappen, får blomstene, signerer puppene, blir med på selfies, digger seg sjæl til pompøs musikk. Jørn er dog god på det han gjør.

Når noen ikke gidder, gidder Jørn. Han gidder å ikke jobbe med sinte klienter, og han gidder å ta fem. Han gidder å ta ti. Han lever i pausen.

Jørn løper ikke Oslos bratteste. Jørn vasker ikke gulvet og Jørn stryker definitivt ikke skjorter. Det får noen ta seg av. Så dukker Jørn opp til duk og dekka bord etterpå. Da trives han godt.

Nå er duken lagt. Bordet er dekket og noen er halvannen time unna litt ballspill og dagens 29 pils (Jørn var på fylla til kl 04.00 i går). Jørn gleder seg til den helt særegne lyden en øl-boks lager når lokk og boks skiller lag. Da er det hans tur igjen. Noen får holde ut så lenge.

Takk for i går, Jørn. Håper du hadde det fett. Jeg regner med at du blir med til Hvaler. Du er i så fall lagets tolvte mann. Unnskyld, jeg mener ellevte.

Trivelig i tog

For 30 år siden, da jeg var et enda yngre barn, var rettferdighet en slags hjørnestein i min eksistens. Jeg hadde selvsagt ikke noe bevisst forhold til selve institusjonen, men jeg hadde det til utslagene. Kort fortalt; hvis bruttern fikk en kopp med lørdagsgodt, skulle jeg ha det samme. Noe annet ville vært urettferdig. En følge av denne tankegangen er at jeg i dag, blant annet, kan fordele en halv liter solo på tre glass, likt, med kirurgisk presisjon. Jeg øvde med Asina, og jeg sitter med en følelse av at evnen har gjenbruksverdi. Jeg er sikkert ikke den eneste.

Et noe mer unikt inngrep i min rettferdighetsoppfatning fra gamle dager og Casa Dolve, var bursdagssesongen. Denne varte fra 1. mai til 8. august og innebar i praksis at barna fikk gaver på hver av de 4 aktuelle datoene. «Gratulerer med 40-årsdagen, fattern. Her har du en milkshake-maskin». Dette var imidlertid ikke den unike delen. Den virkelige urett skjedde ikke i hjemmet. Den skjedde utenfor.

Guro hadde bursdag 1. mai. Mamma hadde bursdag 2. juli. Hva hadde disse dagene til felles? De var flaggdager. Så lenge kong Olav holdt koken.

Bruttern og jeg har bursdag 7. mai (spoiler alert) og da flagget ingen (andre enn familien). Hvis du ikke synes dette er spesielt urettferdig, så kan du smake på denne; alle flagget 8. mai, nærmest for å feire at bursdagen vår endelig var over. Sjelelige arr, jeg sier ikke mer.

Det som var vondt og vanskelig i gamle dager, gir grunn til refleksjon i dag. Hvorfor flagger vi? For å minnes freden i 1945, ja takk, med på den. Da må det ha vært omtrent like god stemning på Karl Johan som da Norge slo Brasil i VM i 1998. 2. juli, ja, jo, med på den også. Kong Olav var jo enkemann på sine eldre dager, og da er det fint å få litt oppmerksomhet. Men så har du 1. mai. Hvilken del av tariffoppgjøret var det som gikk så fryktelig på tverke at noen kom opp med den ideen? Ideen om at arbeiderne skulle ha en fridag bare sånn for å få tid til å minne seg selv på at de i de 364 øvrige dagene i året blir, unnskyld uttrykket, rævpult, av corporate dick. Det er jo ikke sånn at adm. dir gjør jobben din for deg mens du lunter, fyllesjuk, rundt i byens gater med banneret ditt heller.

Jeg er arbeider sjæl, og sår og god er jeg. Jeg trenger ikke en ekstra fridag for å minne meg om akkurat det. Av samme årsak, og i fare for å slenge ut årets brannfakkel; hvorfor i alle dager feirer vi 8. mars? Bli med en tur ut av middelalderen og Get over it.

Adm. dir i BDO, Trond-Morten Lindberg, gikk for noen måneder siden ut i media med et godt poeng, nemlig at dersom Norge fortsetter i samme tralt som i dag, kommer vi til å sakke akterut i forhold til de nasjonene vi liker å sammenlikne oss med. Han manet til innsats ved å bruke en metafor om at vi i Norge var blitt litt for godt vant og at et utslag av det (metaforen kommer nå) var at nordmenn dro på hytta allerede på torsdag, og ikke på fredag – dagen helgen begynner. Dette ble oversatt av arbeiderbevegelsen til at «nordmenn er late». Mangelen på evne eller vilje til å se nyansene i Lindbergs budskap gjør meg fattig for ord. Det var til og med noen som påpekte at det ikke var alle som hadde råd til hytte på fjellet. Da fikk jeg avkreftet at det var viljen det sto på. Du kunne ikke underbygd Lindbergs poeng bedre, om du hadde prøvd.

Mitt poeng er ikke at jeg misliker flaggdager. Det er mye som er verdt å minnes, og hva er vel bedre enn å gjøre det med verdens kanskje fineste flagg i lanken. Det finnes imidlertid noen dinosaurer som det ikke er nødvendig å grave opp hvert bidige år og danse rundt. 1. mai er én av dem. Sorry, folkens; almisser er ut. Innsats er inn. Og smak til sist på paradokset om at du feirer deg selv som arbeider, ved å ta fri.

Men for all del; du skal få gjøre som du vil. Det er jo trivelig i tog. Jeg tror imidlertid jeg nøyer meg med å flagge for søsteren min.

Kanskje kommer kongen

Og kanskje ikke. Hvem vet i disse dager, men jeg velger å tro at det ikke er umulig, selv om Sonja fremstår en rigid, inntørka sviske. Der finnes jo andre muligheter.

En fin uke har det vært. Vamt i været, snille venner – et generelt drag av fortreffelighet over det hele.

Det er lett å la seg dra ned av ting som ikke står til terningkast 6. Litt stressa på jobben, sov ikke nok i går, hvor ble det av alle penga som kom på konto den 15. og naboen er ei fitte. Det pleier jo å bite lett på, men ikke i dag. I dag er dagen der det ikke er nedside. Ikke bakside. Ikke underside. Bare forside og oppside.

I dag er dagen der du får til akkurat det du skal, og enda litt til. Det er lørdag når jeg skriver dette, men det kan være tirsdag når du leser det. Spiller ingen rolle. Kom deg opp av stolen og juble på forhånd for det som er uunngåelig, nemlig suksess.

Litt Bertands metode dette her (les motivasjonsprogram som ingen gadd å se på, men som helt sikkert var av den ypperste kvalitet), men faen heller. Man kan jo ikke bare blogge når ting er i bøtta.

Peace out, bitches! Jeg har et kongedømme å erobre.

Feeling you up for feel good

Er tittelen på listen over passe teite, men ganskje bra feel good-filmer du kan ha, men i motsatt tilfelle snart må få, sett. Uansett, her er the beans. Dersom den aktuelle film er oppi gata di, bør du også få med  «Tipset». Det er litt som den delen av læreboka som ikke var pensum, men som i det virkelige liv viste seg å være ganske nyttig likevel.

10. Big hero 6

Din klassiske bror mister bror, men får en passe oppblåsbar robotvenn isteden-familiekomedie. Roboten er bare enda skjønnere enn broren (som skapte nevnte robot). Denne japsekomedien er på mange måter satt i amerikanske jeans og cord-vest, men det føles likevel ganske ekte og uetnisk. Baymax (roboten) er hysterisk morsom på den apatiske måten. T J Miller har en passe kul rolle i filmen, og bærer ingenting av handlingen med mindre du er under 12 år. Jeg nevner han kun fordi han kommer til å bli den nye Adam Sandler. Tipset: Silicon valley. Takk, Faye!

9. Maleficent

Hva i alle dager er det Hollywood har skjønt, som jeg verken kan fatte eller begripe? Man skulle i utgangspunktet tro at filmer med kompliserte navn ikke trekker folk til kinolokalene. Likevel; Lemmony Snicket`s a series of unfortunate events dro 30 mill usd åpningshelgen. Drive, med Ryan Gosling dro 11….  Maleficent dro 70 og det er i praksis en fortelling om Tornerose, satt i tredjepersons perspektiv. Den slemme tredjepersonen. Den slemme er spilt av Angelina Jolie og jeg har sett henne bedre. Mange ganger. Samtidig er ikke historien til å motstå. Good vs bad, går aldri av moten og historien er mettet med akkurat det. Tipset:  for de som vil se Angelina dårligere, men i en underholdende film: Wanted.

8. Rise of the guardians.

Team Amerika, Fantastic four, The Avengers og The Watchmen; Fuck off.

Julenissen, tannfeen, påskeharen og Jon Blund er i byen og de er ute etter å sparke litt ræv. På den gode måten. De rekrutterer, den for oss nordmenn relativt ukjente, Jack Frost – han som gjør at det begynner å snø – og setter av gårde etter en slem, slem skurk fordi det er det man gjør når man er god. Sammen er de langt fra dynamitt, og det er her sjarmen i filmen ligger. Jon Blund som taus gullgutt er ubetalelig. Se alene eller med barn – spiller ingen rolle. Denne filmen funker for barn i alle aldere. Tipset: Elf (med Will Ferrell)

7. Frozen

Mye animert her, ja, men Olaf, Svend og resten av gjengen i Disney lager feel good-filmer. Ergo er de godt representert på lista. Også her blir søsken skilt ad i ung alder, og søskenkjærlighet er en kraft du ikke undervurderer. I alle fall ikke når du er en animert figur. Da blir det kaldt. Tipset: Tangled (Historien om Rapunzel er i grunn bedre og hesten der er kulere enn reinsdyret Svend er her).

6. Juno

Ikke hovedstaden i Alaska, men hovedpersonen i filmen som spilles av Ellen Paige. Hun er en hetero tenåring i filmen, men dessverre en flatbanker til vanlig. Jeg sier dessverre fordi hun, sett bort fra akkurat det, er min drømmedame. Pen, sporty, glad i musikk og lippy som faen. Uansett, i filmen får hun i seg litt sæd i en alder av 16. Filmen dreier seg egentlig om hvor balle det er å være preg i ung alder. Bra musikk, bra dialog, og «go fly a kite». Tipset: Whip it (Paige som rollergirl) og Nick and Nora`s infinite playlist.

5. Superbad

Alle har sett denne, så gjentagelser er egentlig unødvendige. Men for den uinnvidde kan denne bromance-filmen ganske enkelt oppsummeres i en dialog fra nettopp filmen: Jules:  You scratch my back, I scratch yours. Seth: Well, the problem with my back is,… that it`s lokated on my cock. Tipset: Your Highness

4. The Sorcerer`s Apprentice

Gammel hollywoodhelt, Nicolas Cage, spiller solid annenfiolin i denne eventyrfilmen om magi, rettferdighet og kjærlighet. Jay Baruchel – som jeg kommer tilbake til siden – spiller læregutten. Gutten med krafta til å gjøre ting vi vanlige folk bare ser på tv, eller drømmer om. Når Dave (Baruchel) møter kjæligheten OG definisjonen på ondskap på samme tid blir det tid for å vise hvem som egentlig sitter i mottakerenden av den magiske staven. Tipset: This is the end

3. Going the distance

Skuespiller Justin Long spiller i en del bra filmer, men når det kommer til feel good er det bare Accepted som kan måle seg med Going the distance. Begge er bra, men sistnevnte er soleklart best. Long og Drew Barrymore (som tydeligvis har sluttet å stjele, eller sone) gir deg ikke svaret på hvordan man kan få et langdistanseforhold til å funke, men de forsøker i alle fall å vise deg at det kan. Særlig hvis du har sex på noen andres spisebord. Stereotyper en mass funker for én gangs skyld. Tipset: Bandet som Garret (Long) promoterer i filmen er ekte, og bra! Sjekk ut the Boxer Rebellion med f,eks, «If you run».

2. The secret life of Walter Mitty

DU ER WALTER MITTY! Han er all din usikkerhet, har din mengde ekstreme talenter (de talentene som er unike for deg), og i likhet med deg bruker han de ikke, og han undergår daglig verbal utskjelling fordi han gjør noe han egentlig ikke vil, bra nok, for de som ønsker nettopp det. Makan til grunn for å gjøre noe annet. Det gjør Walter….

Mitty tar deg med på en av de vakreste reisene jeg noensinne har sett på film. Pittoresk blir et fattig begrep når man skal beskrive denne filmen. Likevel er det ett øyeblikk i gata på New York som fenger meg mest: Når drømmedama hans snur ryggen til og Walter (Ben Stiller, intet mindre) viser sønnen hennes at det ikke nødvendigvis er forskjell på en kontorrotte og Rodney Mullen. Tipset: 127 hours.

1. How to train your dragon

Svekling, Hiccup, er sønn av den røslige høvdingen Stoic (Gerard Butler). Forskjellen mellom de to kunne ikke vært større, men ønsket om å kompensere er det. Det er en vidunderlig førstescene i filmen som setter tonen; de har ikke problemer med mus eller rotter – de har problemer med drager.

Hiccup, stemmesatt av ovennevnte Jay Baruchel, er viking, men ikke barbar som sin far. Han er mer en lærd, men uten lærdom. Han tar dessuten sjanser, og som de sier i Eglandistan: that will cost you an arm and a leg.

Mer vil jeg ikke si, men hvis vi ser bort ifra at dette er nr. 1 på lista og du fortsatt trenger en grunn til å begynne å se filmen; bare stol på meg. Du skal få penga tilbake om du ikke feller en tåre når Toothless (hoveddragen) spiser fisk for første gang. Det er magisk. Tipset: Ikke How to train your dragon 2 – se heller originalen om igjen.

Det var det hele. Bare to av filmene er nominert til Oscar i år (Maleficent og Big Hero 6), men det kan skyldes at de andre er den del eldre og nominert allerede. Frozen vant to i 2013, Juno vant én i 2007. Ellers er det ufortjent tynt, men snurr for all del film.

Dyrene i Afrika

Var Thorbjørn Egner litt hobbyrasist?

Uansett, det er ikke bare dyr som er i Afrika – mamma og pappa er der også. De har 38 grader og sol. Vi har minus 3 og Ole. Virker ikke fair, men hva kan man gjøre.

I morgen er det morsdag. I lys av at jeg er i Norge og mamma er i Afrika vil jeg anta at det sikreste vil være å gratulere henne allerede i dag. Grattis, Veslemøy!! Hun får helt sikkert ikke lest det før i morgen uansett, enten det skyldes tidsforskjell eller u-landsproblemer med internettet. Og leser hun det i dag, ja da får hun to dager til å feire seg selv på. Vinn vinn.

Muttern er kul. Hun stiller opp for barna og barnebarna sine, og hun svarer på meldinger selv om hun egentlig savner den gamle fasttelefonen med roterende skive og 10 siffer (inkludert null). En genser med hull er ingen match for muttern – hun er the Michael Jordan of nål og tråd. Brødsmuler på benken var aldri et problem i vårt barndomshjem, for muttern hadde en helt egen evne til å få oss barn til å fjerne de etter oss. Hun vil sikkert kalle det oppdragelse i dag, men jeg ser på en liten haug brødsmuler på spisebordet, as we speak, som er villig til å vitne på at det kan ha vært noe annet.

Uansett, det ble jo folk av oss og jeg kan gi mye av æren for det til mamma. Hun holdt ikke bare ut med oss, hun gjorde det ved siden av å hamskes med 30 andre skrikeunger på dagtid (lærer). Jeg er ganske impa over det.

Så muttern, takk igjen og kos deg med alle de ville dyrene i Afrika, fattern inkludert.

Klems

Le Coq Monsieur – Moralens høyborg

I disse dager der det er omtrent like populært å være norsk blogger som fransk muslim, er det nærmest en selvfølge at vi i Le Coq kommer på bloggbanen og slår et slag for våre bloggsbrødre.

Krigstypene rår i norsk media for nå skal «konkurransen» få smake. Kokurransen er bloggene, og bloggerne. Og nå som avisene endelig har noe å skrive om, er det ikke nødvendig å legge ut blogginnlegg som substitutt for journalistikk lenger. Dette kanskje med unntak av Nettavisen som skor seg pent på fotballfruefadesen med 3 innlegg om fotballfruens feil og mangler, samtidig som den har ikke mindre enn 15 andre blogginnlegg på sin hjemmeside i dag. En av bloggene handler forresten om fotballfruebloggen. En reblogg med andre ord. Og en re: reblogg her.

Uansett, i kjølvannet av fadesen leser jeg, og dette er tilforlatelig, at fotballfruen nå nesten har doblet antall treff på sin side nettopp som følge av de nevnte avsløringer. Gud, for en lettelse. Det er rett og slett et godt bevis på at man ikke skal tro på alt man leser i media, særlig ikke når det kommer til  svertekampanjer rundt halvkjendiser. Vi nordmenn har jevnt over har et dårlig»bull shit»-filter når det kommer til slike saker, ettersom vi bare elsker at kjendiser får den godt oppi rattatta. Sanne disipler av janteloven, vi er.

For la oss se på realitetene. Vi har en helt sikkert nokså begavet dame som har giftet seg med en norsk fotballspiller. Når vi ser på hvilken fotballspiller det er, kan det vanskelig være på grunn av penga eller berømmelsen. Hun har med andre ord gifta seg på grunn av kjærlighet.

Ulempen med giftemålet er at mannen er på trening hele tiden (hvem skulle trodd det, når man ser han på banen), og dama blir gående hjemme alene og kjede seg. Er det da så galt å ta pennen fatt og skrive litt blogg om ting og tang som folk ønsker avsetning på, og tjene en slump grunker i slengen?

Og om man ikke innberetter en gratis håndveske i ny og ne og kanskje får et par billetter til syden her og der. Hva så? Det er ikke det som får kongeriket til å gå under. Vi har mange, og vesentlig dårligere betalte, mennesker på den oppgaven allerede.

Hvis man skal sette fingeren på noe, må det være manipulasjonen av bilder og «falske» likes og kommentarer. Det er jo først da dette blir graverende og kritikkverdig. Samtidig, hvem har ikke sittet hjemme med photoshop og lekt med et bilde av seg? Litt større der, litt mindre rynker der, litt slankere der og litt bollemus der. Satan, det kunne jeg gjort selv. Men jeg hadde ikke lagt det ut på nett som om det var ekte, og der har bloggern gått over streken for hva jeg anser som samfunnsetisk og samfunnsøkonomisk forsvarlig. Det hun isteden burde gjort var å ta en slankeoperasjon, blogge om det og få operasjonen gratis. Da hadde hun oppnådd akkurat samme resultat, men på sikt.

Og så var det denne kommentaren fra fotballfruens mann der han gir medisinske råd i «falsk» navn. Om han gjorde det «som lege» – altså i egenskap av en beskyttet tittel – er det selvsagt ikke bra. Det er kanskje til og med ulovlig. Samtidig vil jeg tro at en spiller som er så dårlig med ballen i beina, har heada en hel del harde fotballer i sitt liv og som følge av det vært nokså hyppig på sykehuset for å sjekke knollen. Om det er en begrunnelse for eller mot å høre på hans råd tør jeg ikke konkludere på nå, men at han har erfaring fra sykehus og med skader, det er sannsynlig. Så når 90 % av oss heller googler sykdommer vi føler at vi brygger på isteden for å ringe fastlegen (telefontid mandag fra kl 10.00-10.30), så er kanskje ikke bloggen til fotballfruen det verste stedet å søke råd. Ikke ring meg i hvert fall, for du vet at jeg ikke har peiling på det du spør om.

Nei, vi bloggere må henge sammen. Det må være lov å si ifra når noen trår over streken, men det må også være rom for å tilgi. Når noen tjener en million kroner i året på å anbefale skrot er det åpenbart at de gjør en god og samfunnsyttig jobb, og at de skriver masse fornuftig som gir alle leserne et meningsfylt liv og lyst til å ta opp forbrukslån. At det da ryker et par egg på omeletten, ja det synes jeg vi må tåle. Så lenge omeletten er god, altså.