Bing du lissom

Har du datamaskin med relativt ny programvare? Da kjenner du til Bing.

Bing er for googling, det en fersk, nypresset ruke er for luftkvalitet.

No offense, Jon Bing og Bing Crosby; her er dere bare i et så fryktelig dårlig selskap.

Programmet Bing er et usselt produkt. Det er en søkemotor som faktisk er i veien for det du ønsker å gjøre. Når jeg søker på «Rockefeller» foreslår den «Rockefeller Oslo Program». Siden det er nettopp den «Rockefeller»en jeg tenker på – den eneste altså – biter jeg på og klikker på søk. Da får jeg, som øverste treff, opp Momondo og rabaterte priser på hotellrom i Alicante. Ord blir fattige.

På søkesiden er det nå ikke én nyttig bit informasjon, annet enn hva jeg kunne søkt på, men som Bing selvsagt ikke foreslo fordi det ville ledet meg til andre treff enn reklamen Bing pusher. Jeg er likevel nysgjerrig nok til å forsøke ett av de alternativene Bing mener at jeg kunne valgt, nemlig «billetter rockefeller». Det er dessuten treffende all den tid det nettopp er konsertbilletter jeg er ute etter, og ikke generell informasjon om bygningen i Mariboes gate 1.

Øverste treff spør du? Uk.alhea.com

Nest øverste treff; zapmeta.com.

Tredje øverste treff; smarter.com (Smak på paradokset).

Dette er altså den hjelpen Bing tilbyr. Jeg hadde hatt mer nytte av at en hjerneskadet sjimpanse slo meg gjentatte ganger i hodet med en frossen voksenbleie.

Jeg unner Bing og de som står bak produktet en rekke uhell. Det de driver med er snikreklame for utenlandske crappy hjemmesider som bare sender deg videre i eteren med digitalt tåkepreik. Bing er på mange måter den konsulenttosken du har på jobb som ikke bidrar med en dritt og som kun er der for å føre timer og klatre opp over i hierarkiet. Hen som aldri tør å nærme seg kjernen av noenting fordi hen da er tvunget til  å ta stilling til noe som noen bryr seg om. Det er fordummende og jeg er skikkelig skuffa over at jeg i det hele tatt lar meg påvirke. Men det gjør jeg altså, og der var billettene til Turboneger utsolgt.

Hvis du bare hadde vært en midtback i tenårene på 90-tallet, Bing… Da kunne dommern latt det gule kortet ligge igjen i garderoben.

Bilde blogg

Money can`t buy enjoy

Det finnes mange gode grunner til å ta en tur til Sri Lanka. Det er nokså varmt, nokså behagelig prisnivå, og de har ikke lenger en borgerkrig gående. Well done, Erik Solheim på den siste. Spør du en gjengs oppegående Sri Lankaner, vil vedkommende kunne navnet til nevnte Solheim, først og fremst fordi han var ansiktet utad i fredsforhandlingene – eller strengt talt kun våpenhvilen i forkant, men who`s counting. Uansett, krigen er over og folk er vennlige så lenge du lar dem snyte deg i fred.

For er det noe du får på Sri Lanka, så er det «vennlig»! Det er smilekonkurranse uansett hvor du går, og alle vil gjerne hjelpe deg med hva nå enn. Dette gjør at det er veldig lett å få til ting om du ikke er alt for kresen på presisjonsnivået. Det gjør også at du får deg en daglig overraskelse eller to. Et ikke alt for godt eksempel, men som leder meg til neste poeng, var da jeg bestilte kaffe på en fortausrestaurant (ikke at de har fortau, altså) i Ahangama og jeg på spørsmålet om jeg ville ha «milk or sugar», forsøkte å være høflig og si «no, thank you» isteden for bare «no». Servitøren hørte selvsagt det han ville høre og det bærende ordet «NO» forsvant sammen med kaffesmaken.

Senere på reisen skjønte vi at vi i dette, og i flere andre tilfeller, hadde blitt utsatt for det såkalte «YES-trikset». Trikset er utbredt i land der engelskkunnskapen i golftermer ligger rundt dobbel bogey, og innebærer at vedkommende som tar din bestilling rett og slett gjetter på hva du vil ha (fordi engelskunnskapen er så dårlig at gjetting faktisk har en ok odds). Det spiller dermed ingen rolle hva du som kunde sier. Så lenge vedkommende får bekreftet ditt utsagn med en klart uttalt «YES» og et flakkende blikk, er trikset utført, og frem til det du ikke har bestilt kommer på bordet kan vedkommende en stakket stund glede seg over sin unike innsikt i andres begjær og ønsker.

YES-trikset er ikke et unikt Sri Lankisk fenomen, men veldig mange av landene der fenomenet har solid fotfeste lå ikke under britisk herredømme frem til 1948. Det gjør etter min mening at Sri Lanka fortjener litt ekstra dask på lankan. De burde rett og slett ikke vært så crap i engelsk.

Men på samme måte som service som baserer seg på ren gjetning grenser til det komiske, kan det komme mye moro ut av et dårlig og misforstått vokabular.

Et oppkomme av snål i denne sammenheng er Tuk-tuk`ene. Tuk-tuksjåførene liker å pynte kjøretøyene sine, og dette inkluderer ofte et selvkomponert sitat eller to. På en tuk vi så i Matara (3. største byen på Sri Lanka) sto det:

Without you, life is worthless

Det er vanskelig å sette en verdi på livet, men selv om vi forutsetter at han mente «meaningless» e.l. er dette et pussig utsagn å sette på et kjøretøy. Det er litt vel sentimentalt og det er uklart om det retter seg mot selve kjøretøyet (autofil?), en person vedkommende er litt ekstra glad i, eller bare til kunder (som jo ville vært trist).  Og hvis dette først var så dypt- og ektefølt som ordlyden kunne tilsi, hvorfor i tillegg parre utsagnet med en hardcore «Iron maiden»-aktig hodeskalle? Jeg håper utsagnet er navnet på et rockeband, men jeg er godt over 100% sikker på at dette kun er flere misforståelser satt i system.

Mitt personlige favorittsitat på en Tuk er tittelsporet;

Money can`t buy enjoy

Her ligger det nemlig et godt budskap klart i dagen, nemlig at det finnes ting penger ikke kan kjøpe! Det er bare så synd at nytelse ikke er en av de tingene.

Og a propos nytelse du kan kjøpe; det lokale ølet på Sri Lanka heter Lion. De har følgende formaning til sine kunder limt på flasken:

Discover a new you

Blir du en annen når du drikker, ja da er kanskje denne ærlige tilnærmingen om alkoholens kortsiktige virkninger midt i blinken for deg. Jeg ville kanskje sminka grisen litt og valgt et annet motto. Men på den annen side; money can`t buy enjoy!

 

Busken – Epilog

Dette er historien om en annerledes busk. En unik busk. En busk som skapte smil og glede for menneskene den møtte på sin vei. En busk som i motsetning til sine medbusker fikk oppleve verden, smake på berømmelse og, som ikke minst, fikk dø i fart.

At akkurat denne busken var såpass annerledes beror, som så mange ting gjør, på en tilfeldighet. Busken sto lenge uformet på et bakrom i et kontorlokale et sted i Oslo. Den hadde blitt torturert med nåler, lapper og klistermerker i lang tid, men da torturistene ikke fikk mer ut av ham, ble han bortsatt og glemt i mørket. Der sto han i uker, måneder, ja nesten år, før han ble dratt ut av mørket og besiktiget av en gutt, og en jente som tilfeldigvis hadde kjøpt for små kappaplater. Gutten og jenta summet litt seg imellom før de sakte og forsiktig begynte å fjerne alt av nåler, lapper og klistremerker som var festet til busken. Til slutt sto busken der splitter naken, og mens han ble vridd og vendt, målt og brukt som skjul, lurte han virkelig på hva som ventet.

Busken skulle ikke lure lenge. Han ble lagt på gulvet og med kirurgisk presisjon beskåret slik at hans naturlige proporsjoner ble fremhevet. Vondt var det heller ikke, for ikke bare elsker busker å bli beskåret, gutten hadde en skånsom og fast hånd. Jenta tok bilder.

Da det hele var ferdig og busken fikk seg forevist bildene, ble han glad. De hadde virkelig fått det beste ut av ham. Han frydet seg over hvordan han nå skulle stå her og ta seg ut i all sin buskhet, i overskuelig fremtid. Gleden var imidlertid kortvarig for han ble ganske straks dratt med ut og festet til taket på en bil som ikke kommer til å passere neste EU-kontroll. Fort gikk det også – gutten skulle tydeligvis rekke øl-salget. Det gikk faktisk så fort at busken nærmet seg bristepunktet. Han tålte ikke mer enn 50 km/t, og det måtte noen buske på. Jeg mener huske på. Utsikten var imidlertid fantastisk. Han lå på taket og stirret på himmelen og skyene som fór forbi.

Ved endt reise ble busken tatt ned fra taket og båret ned i en mørk kjeller. «Ikke nå igjen», tenkte busken. Han hadde fått nok tortur hos Designit. Til hans store overraskelse hadde han imidlertid ikke tortur i vente. Gutten og jenta tok i steden for nåler frem spraybokser, og de pyntet ham med de skjønneste av grønnfarger. Sånne grønnfarger som ikke visner til brunt når høsten kommer. Busken var henrykt over resultatet, selv om gutten hadde gjort jobben i underbuksa for å ikke få spraymaling på langbuksene sine.

Busken skjønte at han hadde havnet i hendene på en gutt og en jente av det driftige slaget. Allerede neste morgen ble han hentet opp av kjelleren og tatt med ut. Det var kjølig i luften, men solen strålte. I sin nye pryd strålte busken med, og han var ikke den eneste. Gutten og jenta smilte og lo og kysset på hverandre, og de kunne ikke gi busken nok ros. De tok ham til og med inn på T-banen og introduserte han for små barn som fikk se på ham, ta på ham og stille spørsmål. Også voksne lo og pekte, og noen ga også en tommel opp. Han følte seg så fin, og han begynte å se på gutten og jenta som pappa og mamma. De hadde til og med gitt ham navn! Pappa kalte ham Vidar. Mamma kalte ham George. Han visste ikke hvilket navn han likte best. Kanskje mammas.

I tiden som kom tok mamma og pappa flere ganger med seg busken inn i et rom og lekte med ham. Mens mamma klatret og danset rundt, gjemte pappa seg bak ham og holdt ham med selskap. De tok til og med film av ham, og den så de på alle tre mens mamma pustet tungt (red anm: nei, dette er ikke en sånn historie). Leken ble tydeligvis stadig morsommere, for for hver film som ble tatt, lo mamma og pappa mer og mer. Han kunne ikke slippe tanken på at det antagelig var hans fortjeneste, for han ble stadig behandlet bedre og bedre. På et tidspunkt ble han faktisk tatt med hjem til pappa på vestkanten. Det er ikke mange busker forunt. Riktignok hadde han sett noen breiale tujaer på utsiden av pappas hus, men da mørket trengte seg på var det ingen som kom for å hente dem inn. Han derimot, nøt ly, lys og den varme man bare kan få av at pappa betaler en andel på kr 87 000,-  for å få rehabilitert fyringsanlegget i gården.

Brått en morgen tok pappa med seg busken ut og inn i en stor bil. Det var tydeligvis en taxi for pappa måtte forklare sjåføren veien og attpåtil betale for det. Vel fremme møtte de også mamma, og busken som ikke hadde sett mamma på nesten en uke, ble kjempe glad. Så ble han tatt med inn på en stor scene og så lekte de den vanlige leken mens noen mennesker satt og så på. Busken storkoste seg for endelig var familien samlet igjen.

Det tok imidlertid ikke lang tid før busken ante uråd. Mamma og pappa var litt rare og de overlot ham plutselig til noen fremmede med strenge instruksjoner om det ene og det andre. Så ble han plassert på et lager og der ble han stående sammen med andre innretninger som ikke hadde tålt tidens tann. Var det her han skulle ende?

Svaret var heldigvis; nei. Etter bare noen timer kom mamma og pappa tilbake. De var alvorlige, oppspilte og forsiktige med ham. De tok han med ut på siden av den store scenen, kysset hverandre og ventet til det var blitt helt mørkt i salen. Så tok de tak i ham og listet seg ut på scenen mens de gjemte seg bak ham. Til buskens store overraskelse var salen nå stappfull av mennesker, og de som var der jublet og lo idet de så ham. Han kunne ikke vært mer kry. Han visste han var fin, men nå var det bare å gi seg ende over. Skal si mamma og pappa var flinke til å pynte!

Så ble det musikk og mamma og pappa lekte den vanlige leken. Denne gangen var mamma bedre enn noen gang og publikum ga uttrykk for at også de syntes det. Pappa var ikke så gæærn han heller, og selv var busken slettes ikke misfornøyd med egen prestasjon. De var en god trio, selv om mamma selvsagt var best!

Mamma og pappa var ikke så stressa nå. Da de alle kom seg bak scenen klemte de og lovet at de skulle hente busken om ikke mange dagene. I ekstase over å ha vært en del av den beste Pole Theatre Comedy-rutinen noen sinne, var dette lett å akseptere for busken. (Klikk her for å se).

Det gikk noen dager etter buskens 3 minutter og 40 sekunder i rampelyset, før han fikk se mamma og pappa igjen. Det var et gledelig gjensyn. Mamma og pappa kunne fortelle at de hadde bestemt seg for å prøve og flytte sammen og busken var oppspilt over hvor de skulle bo og hvor han skulle stå i det videre. Kjellern på Storo var kos, men vestkantet fristet den også. Det var i grunn det samme så lenge de kunne være sammen.

Akkurat som første gang han ble fraktet av bilen som biltilsynet helst vil ha av veiene innen 2017, var det mamma som festet ham til taket med skånsomme, bestemte hender. Pappa tok bilder. Så bar det avsted gjennom Lillestrøms gater med en munter mamma og pappa inne i bilen, og busken ute, oppe på taket. Han lå nok en gang og så opp på himmelen og skyer som fór forbi. Han lurte på hva neste eventyr ville bli; Barneteater med Lani og Lykke? Hvalerståkk? Halloween-fest med Marina? Farmors 70-årslag eller kanskje en ny konkurranse med mamma og pappa? Fremtiden var lys, selv om mørket hadde falt på.

Det er fint å tenke på at dette var buskens siste tanker. Pappa hadde gitt mamma forvissninger om at busken klarte seg utmerket i høy hastighet på taket av bilen som vrakpantstasjonen på Alnabru har siklet på i åresvis. Følgelig satte mamma gradvis opp farten til 40 km/t. Da dét gikk bra, til 50 km/t. Så til 60 km/t. Da hørte de en lyd. Noe var galt. De svingte av veien ved Blystadlia og stoppet bilen.

«Det var ikke én busk, det var vår busk», sa mamma. Pappa tok henne i armene og holdt rundt henne. Han sa ingenting, men slapp ikke taket før han fikk viljen sin. 3/5 busk kan ikke brukes til noe. Pappa forsto mamma, men mamma forsto pappa. Det hadde ikke regnet, men asfalten var litt våt der de sto.

Pappa la resten av busken med midjen på en kantstein og mamma kom bort. De så på hverandre. Så satt de hver sin fot på bristepunktet,  klare til å tråkke ned med nok kraft. De talte ned fra 3, og puttet restene i baksetet.

Så satte de seg i bilen og ble enige om å aldri bosette seg på Blystadlia.

 

 

Mitt liv som mannlig prostituert

Jeg har forsøkt meg innen en karriære som stripper, men jeg synes ikke jeg fikk helt dreisen på det. Å rive av seg klæra til musikk er for så vidt ingen kunst, men den forretningsmessige biten var vrien. Jeg gikk kr 600 i underskudd på første jobben, og man trenger ikke en bachelor fra Bedriftsøkonomisk Institutt for å skjønne at forretningsmodellen da ikke var bærekraftig. Kan hende jeg kunne fått noen stordrifsfordeler etterhvert, ved gjenbruk av klær, effekter og så videre, men ettersom jeg gjorde jobben gratis ville det kun begrenset kostnadene og tapet. Jeg ga i praksis opp før jeg hadde begynt.

Skarve 10 år etter prøver jeg lykken på ny, men denne gangen har jeg gått «all in» og prøvd meg som mannlig prostituert. Det er faktisk ikke så stas som man skulle tro. Ok, penga er greie og jeg har ganske fleksibel arbeidstid, men jeg synes det er fornedrende. Det er liksom ikke måte på hvor mye subb og rask som avviser meg og behandler meg som luft. Med en passe veltrent kropp, en kurant bakgrunn fra det Juridiske fakultet i Oslo og en advokatbevilling i baklomma gjør det vondt. Det føles urettferdig. Hadde de bare visst hvem jeg virkelig var, og så videre.

Da jeg tok jobben må jeg innrømme at jeg trodde det var adskillig flere horekunder der ute enn det det tilsynelatende er. Jeg trodde dessuten jobben var mer glamorøs. Når skal det ikke stikkes under en stol at det kan være litt av en opplevelse når interaksjonen er god og genuin (kan minne om ekte kjærlighet), men for det meste blir det stakato, mekanisk og lite gjensidig fyldestgjørende. Da føler jeg meg brukt og verdiløs i etterkant.

En dag på stripa er brutal. Man forsøker å møte blikk og skape en åpning, men som oftest blir du stående igjen og se dum ut mens kundene ler av noe som forhåpentligvis ikke er meg. Da er det jævlig fristende å ta opp mobilen og late som om man er opptatt med noe. «Jeg er overhode ikke her for å selge meg sjæl. Jeg står bare her nede i horestrøket fordi jeg må svare på en viktig mail.» Jeg ljuger hvis jeg sier at jeg ikke gjør det fra tid til annen, men jeg vet samtidig at det ikke blir penger av slikt og at jeg da ikke gjør jobben min. Og jeg er en pliktoppfyllende fyr; det kan ingen ta fra meg.

Jeg er på langt nær den eneste hora i gata. På en travel dag er det gjerne en 10-12 stykker på jobb. Vi har en høflig tone med hverandre, men vi vet alle hvorfor vi er der. Vi er der for å tilfredsstille de samme kundene, og alle kan ikke betjene de samme kundene samtidig. Høfligheten forsvinner dermed raskt når noen ser en åpning. Skinnet av respekt likeså.

Det er de erfarne horene som tilsynelatende gjør det best. De har brukt årevis på å bygge kunderelasjoner, og de har en misunnelsesverdig evne til å le bort en avvisning som ville ødelagt hele kvelden for meg. Er dette noe de har lært, eller har de ikke vett nok til å la det gå inn over seg? For deres del håper jeg det siste.

Rudyard Kipling skrev i sitt dikt «hvis» at man på veien til å bli mann må lære seg å takle seier og tap «med samme sinn», og ikke la seg knekke av at andre snakker om, eller behandler deg nedlatende. Jeg håper han har rett og at jeg får noe ut av dette, for jeg tok ikke jobben som mannlig prostituert for å pynte på CV`n.

 

 

 

Snakk om musikk – De 10 beste låtene i 2015

Musikkåret 2015 har egentlig ikke vært all verden. Jeg savner de virkelige tungvekterene – albumene du husker om 20 år – som Foo Fighters «The colour and the shape», Nirvanas «Nevermind» eller U2s «The joshua tree».

Det kan selvsagt være tilfeldig, for noen år må være dårlige for at andre til sammenlikning skal være bra, men jeg sitter med en litt uggen følelse av at det er mye som etterhvert produseres til Spotify-generasjonen og som følge er tilpasset dennes flyktige bruk- og kastmentalitet. Hvis ingen tar seg tid til å gå i dybden, hvorfor bygge dypt, indeed.

Samtidig; der er høydepunkter. Her får du 10 av dem.

(Låt – Band)

10. Vows & Ceremony – Arcane Roots

Spotify har sine fordeler også. Jeg ville aldri snublet over denne kvartetten fra London sin EP «Heaven & Earth» hadde det ikke vært for Spotifys anbefaling. Bra snubla, for denne EP`n er bra. Såpass bra at jeg hadde problemer med å finne ut hvilken av de 5 låtene som skulle få plass på lista.

Låta her er en blanding av shoegaze og stadionrock, og bandet er flinke til å finne en slags up beat sårhet, og ikke minst holde på den! Låta er rundt 8 minutter lang og har en pause på to minutter midt uti, som gjør at du får hjertinfarkt når du har den på anlegget og «noen» plutselig begynner å spille en ny sang. Men hvis du først skal få infarkt, er dette kanskje den beste måten å få det på.

 

9. Throne – Bring Me The Horizon

Det er ikke ofte jeg har radiohits på listene mine, men det er neimen ikke ofte det blir radiohits av metalcore heller. Nå skal det riktignok sies at disse gutta fra England har beveget langt i retning av å bli «kommers», og at det er ikke mye igjen som minner om metall. Det er synd for de som liker bråk, men bra for alle andre.

Skiva er ensartet i uttrykket og alle låtene er omtrent like bra. Ved første gjennomlytting virker den ekstremt naiv – jeg lurte oppriktig på hvilket brødhue som tenkte at det var en god idé å gi ut denne skiva, men etter å ha hørt gjennom skiva to ganger til, viste det seg, som så mange ganger før, at det var jeg som var brødhuet. Pretentious asshole-navn på låta til tross, dette funker veldig bra!

 

8. Orphan -TOTO

Nå tipper jeg kompisen min, Kiff, blir både glad og forbanna. Glad for at hans favorittband, TOTO, endelig er på min toppliste, og i harnisk over at den ikke ligger på første plass, eller høyere.

TOTO er en gjeng eldgamle (fiftysomething) studiomusikere som har gitt ut west coast pop-rock siden jeg brukte bleie. At Orphan er fra «TOTO XIV» sier det meste. Dette er en gjeng som ikke gir opp helt uten videre.

Orphan er en klassisk TOTO-låt. De synger om et meningsfult tema, det er bra driv og ganske bra allsangfaktor. Heller ikke denne låta klarer TOTO å avslutte uten en solid porsjon gitaronani, men har det funka i nesten 40 år, hvorfor endre oppskriften.

 

7. Breaker – Deerhunter

Deerhunter klarer ikke å gi ut noe uten at de får en kollektiv oratorisk sugetur av skribentene i Pitchfork. Det er liksom ikke måte på hvor riktig Deerhunter gjør det.

Dette medfører selvsagt at forventningene er skyhøye når du hører på den siste plata, og at du blir skuffet. Skikkelig skuffet. De er nemlig ikke så forbanna bra som forståsegpåerne vil ha det til. Men selv blind høne får pult en gang i blant, og da skjer det antagelig til låta Breaker som er en koselig indievise i beste Real Estate-ånd, med et vidundelig refreng. Når låta slutter synes du den er alt, alt for kort, og det er gjerne et tegn på at noen har treffi blink.

 

6. Belly Of The Beat – Grimes

Årets mest gledelige overraskelse kommer fra Canada i form av Grimes` skive «Artangels» – ordspillet i tittelen treffer som en kule i tinningen. Grimes er en 27 år gammel spæling av en jente som sitter og trykker på knapper på to bokser og gauler litt inne imellom. Det ser snålt ut, men resultatet er herlig elektro-pop.

Innenfor sjangeren har Grimes stålkontroll, og hun bruker hele! Ikke én låt likner den neste, og hadde det ikke vært for stemmen, kunne man nesten trodd at skiva var lagd av «Various artists».

Skiva er proppfull av bra låter, og Belly Of The Beat er den nest beste. Lekne gitarer, ikke tilfeldig vinylspraking, digge beats og Grimes som korer seg selv (hun starter låtene med å ta opp seg selv, og deretter loope opptakene) gir gode resultater. Grimes, eller Claire Boucher som hun heter, har blitt ordentlig god på det hun gjør. Gled deg over låta, skiva og til neste utgivelse. Hun kommer til å bli en av de store!

 

5. Let It Happen – Tame Impala

Tame Impala har vel heller ikke mange uvenner i Pitchfork, men her er det i det minste proporsjonalitet mellom kvaliteten på indiepop og ros.

Skiva «Currents» kommer til å ligge på mange anmelderes lister i år. I det relativt svake musikkåret 2015 er det egentlig helt greit, men den har ikke god nok, jevn, kvalitet til å toppe noe som helst. Til det legger de lista alt for høyt når de gjør «Let It Happen» til første spor. Den er i praksis 3 låter i én og både enkelthetene og helheten er drittbra. Da skal de ikke så mye til før resten av skiva skuffer.

Også denne låta er 8 minutter lang, men det er ikke ett sekund for langt. Det er så mange finurlige enkelheter (klapp) her at det er litt som å reise jorda rundt på 8 minutter. Du vet aldri helt hva som dukker opp rundt neste hjørne, men når det dukker opp tenker du: Selvføgelig! Det er rent geni å kalle låta: Let It Happen.

 

4. Baby Blue – Deafheaven

Noisemetallgutta fra San Francisco er kule karer. Da jeg skulle pusse opp kåken ville jeg ha albumcoveret til deres forrige, og utmerkede, skive Sunbather på veggen. Cec sendte mail til gutta og spurte om vi kunne få bildet på fil. De sendte filen over på mail og var bare happy for at noen ville ha coveret deres på veggen. Vi lovte å sende dem bilde av bildet montert på veggen, men vi er ikke like kule som bandet.

Den nye skiva til Deafheaven er bra, men ikke like bra som den forrige. Unntaket er Baby Blue. I klassisk Deafheaven «blackgaze»-stil veksles det mellom vakre melodiske partier og partier med bråk som bare kan minne om hælvete på jord hvis det var iscenesatt skikkelig tight. Mixen gjør at dette er umulig å spille i middagsselskap, men på øret, for deg selv, er dette en fryktelig, koselig opplevelse.

 

3. Rows – Mew

Jeg er kanskje litt vel fan av danske Mew. Jeg er for Mew, det Pitchfork er for Deerhunter. Den kjølige objektiviteten er bare ikke tilstede når jeg hører på Mew. De er altså så himla gode atte hjælp.

Men for all del; de er noen snålinger også. Du må jo være kunstner for å kalle det nye albumet ditt for «+ -«. Det blir jo liksom ikke noe, samtidig som jeg ser et pikselert ansikt blunke til meg. Nei, den tok jeg ikke, Mew, men det var kanskje meningen.

Mew kan pent og de kan anthems. Rows er begge deler. Det er en drømmereise på ca 11 minutter som er så monumental at deres vanlige avslutningslåt på konserter, Comforting Sounds, antagelig blir benka. Det skal litt til, og sier, for oss Mew-fans, noe om hvor godt de danske drengene har truffet med «Rows».

 

2. Butterfly – Grimes

Det var snålt å lage en blanding av ny-RNB og gammal dance, tenkte jeg da jeg hørte på denne første gang, og så fortsatte jeg å høre på den samme låta ca 35 ganger på rad. Kan jo ikke si at det ikke funker da.

Litt blåøyd tekst, men Gud som Grimes har naila refrenget. Det svinger. Kanskje går det litt for sakte til at dansgølvet tar helt av, men du kommer aldri til å få uvenner, uansett setting, av å sette på denne gladlåta. Den er i alle fall en garantist for at turen til Hemsedal går litt fortere.

 

1. Pretty Pimpin – Kurt Vile

På den forrige skiva hadde Kurt Vile noen kule låter, til tross for at han har et relativt pussig navn. På den nye skiva, «b`lieve i`m going down…» er det jevnt over høy kvalitet på alle låtene, slik at også skiva fortjener en topplassering. Én sang må imidlertid være best i klassen og det er singelen, Pretty Pimpin. Utrolig catchy, enkel og allikevel sofistikert, gitardrevet låt.

Vile synger om å se seg selv utenifra. Det høres fryktelig overfladisk ut når han synger om seg sjæl «who`s this stupid clown blocking the bathroom sink? But he was sporting all my clothes, I gotta say pretty pimpin», men det skinner igjennom at temaet nok ligger under den overflaten han beskriver. Hør selv. Det er ganske så fint, og en verdig førsteplass.

****

Jeg har laget en liste på Spotify som heter «2015», der låtene ligger i over nevnt rekkefølge. Søk på «jerrikanne» og «2015». Vel bekomme.

PS. Én låt som kunne vært på lista, hadde den bare blitt sluppet før, er Espen Frederiksens «Ute». Den slippes på mandag 8.12. – sjekk den ut da!

Mazlow v2.0

Psykologen Abraham Mazlow utarbeidet i 1943 en behovspyramide. Den forklarte i korte trekk hvordan vi mennesker prioriterer. Den kan antagelig også brukes til å forklare adferd. Inntil nylig har jeg ikke helt skjønt hvorfor det var en pyramide, og ikke bare en vanlig mur der den ene stenen bygget på den andre. En mur der «grunnleggende behov»stenen måtte være på plass først, før man kunne bygge på de neste stenene over; trygghet, sosiale behov, respekt, selvrealisering and so on and so forth. Hvorfor tenkte Mazlow at han også måtte bygge i dybden? Jeg tror jeg har skjønt det nå.

På lørdag var jeg hjemme i stua på kvelden. Det var kjølig ute, men varmt inne. Det var rett så behagelig og jeg mesket meg med det beste av det kjøleskapet på Rimi har å by på.

På søndag hadde jeg familien på middagsbesøk. Også da var det varmt inne, i dobbel forstand, men på kvelden ble det kjøligere i samme doble forstand. Da jeg sto opp mandag morgen var det iskaldt. Deretter kom e-postene.

Det viser seg at et fyringsanlegg fra 1937 ikke varer evig. Det viser seg også at de som tilfeldigvis sitter i styret når anlegget først tar kvelden, har skylda for at det ikke er en evighetsmaskin.

Det uttales etterhvert også at man burde fått eksperter til å forutse at det ville oppstå en feil, hvor den kom til å skje, forhindret den, og at alt dette burde skjedd i går. Men Gud nåde om dette synes i regnskapet. Fellesutgiftene er altså sååå høye. Analogien blir å gå inn på Volvat uten medlemsskap og be den beste kirurgen de har bytte ut leveren din preventivt fordi du drikker i helgene. Pro bono.

Det kommer flere andre mishagsytringer. Min favoritt er at dette er forskjellsbehandling fordi det ble kaldt hos noen før det ble kaldt hos andre.

Jeg tenker at det er viktig å holde hodet kaldt når alle de andre i sameiet er det, så jeg formulerer en saklig e-post der jeg forsikrer om at dette er noe styret jobber med og at vi har fagfolk/reparatører på saken. Det kommer flere e-poster med kjeft. Jeg sender ny e-post og gjentar at dette er en fortvilet situasjon, og at hvis noen kjenner noen som er gode på dette fagområdet, eller hvis noen har lyst til å hjelpe til med å få løst dette, så må de gjerne ta kontakt. Jeg legger ved telefonnummer. Det kommer ingen flere e-poster. Jeg har ingen tapte anrop.

Vi hyrer inn et fullt mannskap for å fikse problemet. Vi lager en reserveplan, for det tilfellet at de ikke lykkes. Vi har blitt bedt om å holde folk orientert, så jeg holder nok en gang hodet kaldt og sender ny orienteringse-post om fremdrift. Jeg forklarer at i valget mellom å rehabilitere hele anlegget over 8 uker, med 4 ukers forutgående anbudsprosess og et ukjent antall ukers ventetid på ledighet – alt dette midtvinters – har vi valgt å forsøke å reparere anlegget midlertidig nå. Det går 4 minutter fra jeg har trykket på send-knappen til første svare-post ligger på skjermen. Ny runde. Dagens fokus: hvordan kunne vi finne på å leie inn de menneskene vi gjorde, ettersom det nå ikke er varmt igjen? Hvorfor fikk dere ikke inn noen som kunne fått det til – altså noen andre enn de som hadde innstallert, og kjente til, pumpene det var noe feil med? Og hvorfor forutså dere ikke at fagfolk ikke klarte dette og isteden hyret inn andre fagfolk som ville klart det? Dette var selvsagt en e-post uten forslag til hvilke fagfolk vi kunne ha hyret inn isteden. Den var blottet for navn. Det var ingen hint til hvem vi burde kontaktet; det var ikke engang en quiz. Da begynte jeg faktisk å få varmen…

Så hvorfor pyramideformen? Vel, jeg tror som sagt jeg har skjønt det. Hvis du er skrubbsulten, eller som i vårt tilfelle iskald, er du desperat etter å få endret situasjonen. Du blir selvsentrert, irrasjonell og du gir blanke i andre rundt. Er situasjonen prekær nok er du praktisk talt villig til å gå over lik. Alminnelig høflighet bryr du deg i alle fall ikke om. Dette trenger du først å bry deg om på nivå nr. 4 i pyramiden, «respekt og anseelse». Nå er du på nivå 1. Det laveste.

Jeg har hørt at et eksempel på selvrealisering er å bestige verdens høyste fjell, Mount Everest. Det er sikkert mange som ønsker og gjøre det. De skal bare få tid, spare nok penger og komme seg i skikkelig god form først. Drømmen om å skryte av bragden til venner og kollegaer er brusende og idet kona roper at middagen er klar, borte. Samme fyr hadde drept en annen fyr for en flaske vann, hvis han var så tørst at livet sto i balansen.

Og der har du det. Mazlows behovspyramide kan forklare adferd. Dybden, altså pyramideformen, handler om intensitet og hvor langt du er villig til å gå for å fylle et behov. Jo lavere du er, dess lengre er du villig til å gå. Og vise versa.

Det er nå 10 grader i stua og jeg åpnet nylig vinskapet (14 grader flatt) for å varme hendene. Mens hendene var der inne, innså jeg hvor lei jeg er av å bli kjefta på for at jeg ikke kan forutse fremtidige hendelser, vel og merke så lenge utfallet er i disfavør av en eller flere sameiere. Hvor lei jeg er av å bli hudfletta for ting folk mistenker at jeg ikke har gjort, men som jeg faktisk har gjort (fordi jeg faktisk gjør jobber skikkelig), og hvor skuffet jeg er over at en innetemperatur som er 10 grader lavere enn idealnivået får naboene mine til å skrive i e-post «svar til alle» at jeg og de andre i styret plutselig er helt andre og mye mer ubrukelige mennesker enn det vi var for 10 grader siden. På e-post altså. Jeg har fortsatt ingen tapte anrop.

Med labbene fortsatt inne i vinskapet gjorde jeg det enhver fornutig person ville gjort; jeg raska til meg nærmste sjampisflaske med temp på 14 grader og jeg har ikke gitt slipp siden. Jeg har på dobbel ullgenser, dyne rundt beina og er godt oppe i nivå 2; Trygghet. We`re not dying just yet….

 

Jubilering

Bloggen vår er ett år gammel. Vår moderate leserskare har for lengst forstått at dette er en blogg som er mer for skribentene enn for leserne. Med totalt 2 bilder fordelt på ca 23 innlegg er det tydelig at vi på ingen måte forsøker å ta tronen til Dan Blizerian eller The Fat Jewish. Det bildet som sier mer enn tusen ord, beskriver vi i detalj, som oftest uten skrivefeil. Og ja, det er og har vært tilfredsstillende, og litt uforståelig at dere likevel leser. Takk læll.

Det har vært lite blogging i det siste. Innleggende har vært «thin on the ground» som det heter på anglo-saxisk. Det skyldes gjerne at det går rett så bra i kompani Dolve. Dame, ny jobb og jeg vant heder og ære i et vennskapelig vriåtterlag i går (lotterilovens vilkår oppfylt). Er i dytten.

Men der er mørke skyer i horisonten. Indianarane kjem.