Bloggåret 2016

WFT. Året da Dolve-brødrene skulle erobre bloggverden og tjene latterlige summer på endorsements og produktplassering av shit folk egentlig ikke vil ha, altså 2016, ble ikke som forventet. Nå bør det kanskje nevnes at hele år veldig sjelden går akkurat som forventet. Det er tross alt 365 dager på rad, , fordelt over 12 måneder og 4 årstider. Dersom ting alltid skulle gå som forventet, ville man jo ikke trengt planer og budsjetter, kun fasit. Man hadde heller ikke trengt drømmer eller hårete mål. Eller forventninger….. Uansett – 2015 gikk finfint for LCM-bloggen, og endringsmotvillige som vi er, burde vi jo bare fortsatt med det samme. Så hvorfor i huleste klarte vi ikke det da? Jeg elsker jo å skrive, og det gjør bruttern også. Det er ikke sikkert jeg klarer å svare på det, men dersom det er noen trøst så kan vi se på litt statistikk fra året som har gått.

 

For litt mer enn et år siden utbroderte jeg på de meget tiltalende statistikksidene til vår bloggvert – WordPress. De har om mulig blitt enda bedre, selv om jeg gjerne skulle sett noen tall i rubrikken for «inntjening». Det har seg vel kanskje sånn at min bror og jeg liker å gi, ikke nødvendigvis ta. En sanntids Mor Theresa av bloggverden med det eneste mål for øye å gjøre hverdagen til andre bedre. Tilsynelatende oppfyller vi denne selvtildelte ærestittelen på en utmerket måte – vi har gitt folk tiden deres tilbake ved å poste kun 7 blogger, og dermed redusert antall views fra potente 876 i 2015 til 624 i 2016. View = tid. Tid vårt publikum ugjendrivelig har kunnet bruke på andre ting, som å pleie familien, være en bedre kollega, tegne i malebøker for voksne for å fremme mindfullness og tilstedeværelse, eller tilbe sitt favorittband på konsert i utkants-Norge. Vær så god.

 

Det blir vanskelig å oppsummere 2016 ytterligere uten litt mer kvantitativ data. Lyspunktet, statistisk sett, ligger i økning kommentarer. Hele 10 stk er ny rekord og vitner om at «muttern» har tatt kommentarfeltet og gjort det til sitt eget, som Jan Fredik Karlsen ville sagt. Nice job, mum. Antall unike besøkende har også økt fra 310 til muskuløse 340. 2 stykker har også kommet borti «like»-knappen, et ukjent fenomen frem til nylig for LCM. Det globale lesemønsteret har gått fra høy korrelasjon med «pappas» reisemønster, til 100% forutsigbarhet mellom «pappas» tilstedeværelse og tidspunkt for bloggpublisering. Med denne kunnskapen kan ledelsen i LCM (co-forfatterne Jarran og Anders Dolve) ta smarte beslutninger for 2017 hva gjelder strategisk blogg-posting. F.eks kan vi nå allerede si at vi får 1 view, kanskje 1 kommentar og muligens en «like» fra Norge. Altså – screw you- Nostradamus, med din magefølende fremsynthet. Her snakker vi avanserte dataanalyser basert på «big data» som forteller oss det vi vet vi snart kommer til å vite. Tracking av brukermønster har blitt standard, og dersom du leser dette nå, vet vi allerede hvor du bor, hva du spiste til frokost dersom du spiste noe i det hele tatt, drivstoff-forbruket ditt i løpet av et år – herunder elektrisitet, samt hvor ofte du og din bedre halvdel «gjør det» – dersom du har en bedre halvdel da. Dersom du ikke har det vet vi det meste om hvor du finner inspirasjonen din for å «gjøre det» med deg selv.

 

Den siste biten der får du ha meg unnskyldt. Det bygger vel kanskje ikke opp under målet om å nå 1000 views på ett år. Sannheten kommer vi dessverre ikke utenom. Det er en grunn til at det du søker opp på Google på mirakuløst vis dukker opp i sidebannern når du leser VG noen minutter senere.

 

Men dette avsnittet handler egentlig om potensiale. For i 2016 gjorde undertegnede noe jeg etterlyste fra 2015. Dvs jeg tok mine egne råd til følge slik at denne bloggen skulle finne sin plass på stjernehimmelen, kvantitativt sett – Kvalitetsmessig har den hatt en plass der oppe siden vi startet J. For det første har jeg produktplassert øl i bloggen. Tanken var å fremme god drikkekultur, og samtidig kaste lys på et heller mørkt avlukke av den globale ølkulturen, nemlig den Baskiske. Det funket bare sånn passe. Judas solgte sin sjel for 30 sølvpenger – jeg solgte min for 30 views. Man kan spørre seg om det var verdt det – vel det var verdt å drikke øllen, men i etterpåklokskapens navn må det jo jævlig mye øl til å for å få 1000 views. Tror denne corpusen er bedre tjent med at vi finner en annen vei til målet. For det andre postet jeg bloggen på sosiale medier. I SoMe-Rus over å ha startet en facebook-konto postet jeg bloggen «40 år og på facebook» – en blogg som, trolig fordi den ble postet på face, fikk rekordmange views – 185 i tallet – soleklar ny rekord for en enkeltblogg på LCM. Men samtidig sitter jeg med en bitter smak i munnen. Det er jo reinspikka doping i blogg-sammenheng. Har jeg griset til den eneste rene bloggen der ute? En blogg som bare ble drevet av ren skriverglede og leserglede for de spesielt innvidde?

 

Svaret på forrige spørsmål er nok «ja». Dette er den første, og kanskje siste, bloggen i 2017. LeCoqMonsieur ligger i respirator og blir snart koblet fra. Det triste er at både kommentarer, likes, antall unike besøkende og views pr blogg peker oppover. I 2017 har vi til og med fått ett view i Paksistan, og jeg velger å tro at det ikke er en leser hvis hensikt er å misbruke kommentarfeltet til IS-vennlige formål. Det er en som er genuint interessert  – en som ikke er «Pappa» (eller Geir). Slik jeg ser det, kan dette enten bli historien om John Travolta eller Macaulay Culkin. To filmstjerner som verden ikke kunne få nok av, men som for alle ferskvarer – gikk ut på dato. Travolta gjenoppsto som et ikon i sin bransje, Culkin – vel, se bildet under….

culkin

 

Jeg gidder ikke ende opp som han hasjrøykende, langhåra hippiefyren som fortsatt tror at Nokias 3210 er allment akseptert som kommunikasjonsmiddel. Jeg liker for godt å blogge, og jeg håper at 2 uker på tog i sør-europa gjør det samme for min bror. Og for å få denne bloggfesten på beina, slenger jeg med litt promo jeg ikke får betalt for, og deler på face. Hva er det verste som kan skje……..

Dette er ikke en betalt promosjon av øl:

D46

Hei, jeg heter Anders, og jeg får ikke betalt for å si at ØL er drit digg. Pr 100g vare har Øl har 0 gram fett i seg, i motsetting til agurk som har 0,1 gram fett. Øl og agurk er like mye karbohydrater i seg og begge deler inneholder dessuten både kalium, magnesium og kalsium. Så – hvorfor spise agurksalat når du kan ta deg en deilig øl? Klikk Like på denne bloggen dersom du liker ØL!

Reklamer

Dia Cerveza

Mandag 11. juli har dessverre vært en regnfull dag. Alt av praktisk før avreise er ordnet men dagen krones med den eneste Arcachon-ferie-tradisjonen vi har: ØLSMAKING. Årets tema – España, por favor! (ja jeg brukte tid for å få inn den teite svingen over n’en i España). Smakingen gjennomføres av Korken og Opptrekkern, godt inspirert av alle spiseparene der ute i avisspaltene.

Cerveza primero:
Cruzcampo Gran Reserva. Spania 6,4%.

image1
Korken: Fancy flaske med broderi i glasset. Sånt blir man tørst av.

Opptrekkern: Tilsluttes. Gyllen i fargen og med 100% malt, og lagret på en bodega. Ting som er lagret på bodega pleier ofte å være solide saker.

Korken: Men 100% malt er litt for mye malt for meg. Ikke all verdens lukt og smaken kunne imponert mer.

Opptrekkern: Vi drikker den naturligvis opp, «after all we’re not savages», men denne slukker nok like godt brannen i munnen etter noen spicy albondigas enn tørsten i solsteika.

Konklusjon: Terningkast 4 – du imponerer nok damene med denne spradebassen i lanken, men når vodka og redbullen kommer på bordet, er den fort glemt.

 

Cerveza seconda:
Pagoa Pilsner, Baskerland. 4,9%

image2
Opptrekkern: Dette ser jo ut som en vaskekte flaske two-dogs, velkjent blant de av oss som trengte litt ekstra drahjelp til fyllekule nr. 16 på 14 dager sommeren 1997 på Kos.

Korken: klassisk pils dette her, men pils er jo ikke egentlig tradisjonell Baskisk øl-  de burde jo ha en egen. Ellers fruktaktig i smaken, og et hyggelig møte.

Opptrekkern: Det er en easy-going pilsner – vi bestiller jo pils i baren hjemme i Norge, og får lager, ikke pilsner. Litt friheter må de jo få ta seg; de blir jo aldri fri fra Spania.

Korken: Jeg får festivalølfølelse av denne. Noe du bare hyler nedpå i bøttevis, uten at det imponerer, og som du ender opp med å kjøpe igjen og igjen, til tross for at du alltid angrer dagen etter. HM- forretningside….

Konklusjon: Terningkast 3 – det er klart jeg hadde kjøpt denne igjen.

 

Cerveza tres»ario»??
Pagoa Red Ale, Baskerland. 4,6%

image1
Korken: Dette var dørganes kjedelig. 0,5% Carlsberg på Mamut Atlantic i Bordeaux under EM-kampen mellom Belgia og Irland smakte mer og bedre.

Opptrekkern: Enig- skikkelig slapp i smak, ikke antydning til rødfarge i ‘alen’, og en lukt som får pappmasje til å fremkalle fornemmelser av blomstereng.

Korken: Etiketten var kanskje hakket hvassere enn tvillingbrorens, men det var det eneste lyspunktet.

Opptrekkern: For første gang i historien til denne ølsmakertradisjonen må vi bryte et hellig prinsipp – vi må rett og slett helle ut brorparten av innholdet. En god grunn til at Spania skal kvitte seg med Baskerne.

Konklusjon: Terningkast 1 – denne blir kun kjøpt for å sjekke bredden i det baskiske ølutvalget, ikke dybden.

 

Cerveza quatro
Pagoa Stout, Baskerland, 4,3%

image4
Opptrekkern: More Stout, anyone? Topper etikettkampen fra Pagoa, og lukter himmelsk. Men dette er jo mye mer Porter enn det er Stout?

Korken: Lakris og kaffe på nesen. Det er ting jeg liker. Jeg er ikke noen mørkøl-fan, så her blir det ikke terningkast av høy valør, uansett hvor mye eller lite dette er stout.

Opptrekkern: Jammen dette er jo deilig deilig mørkt øl, uansett hvilken famille produsenten sier det tilhører. Ofte er det lurt å bare kalle de «dark» eller noe sånt, så slipper man unna med det meste. De slipper som sagt ikke unna Spania.

Korken: Ei heller Frankrike – en del av Baskerland ligger jo her. Mørk sjokolade i ettersmaken? I wish.

Konklusjon: Terningkast 3 – om du ikke klarer å bestemme deg for Stout eller Porter, så er dette ølen for deg.

 

Cerveza cinqe
Judas Blond, Belgia. 8,5%

image1a
Korken: Vel, trodde dette var spansk, med det kommer jo noen syndebukker fra Belgia, så navnet har de truffet på. Koriander på nesen, tropical fruit, særlig mango, og en deilig blond.

Opptrekkern: La meg gjette at den kostet 30 sølvpenger? Det er ikke mange i Norge i dag som heter Adolf eller Vidkun, men i Belgia har de tydeligvis glemt at Judas fikk datidens Snåsamann knerta av myndighetene.

Korken: Kjøpte den jo på grunn av etiketten. Det smaker Leffe og det er en hederbetegnelse.

Opptrekkern: Ja, med 8,5 illsinte prosent sparker den både utenpå og inni. Alle som har vært i Brussel vet at man kan få en mugge decent flybensin for knapper og glansbilder.

Konklusjon: Terningkast 4 – hvis du kommer 2 timer for sent til vorspeil vil denne antihelten få deg opp på nivå før du rekker å si «fader vår».

 

Cerveza seis
Mahou negra, Spania, 5,5%.

image2a
Opptrekkern: Stilren etikett med en avhandling om hvor god ølet er. Spanske superlativer som ingen noen gang kommer til å lese fordi når korken er av, handler det kun om en ting, og det er ikke lesing.

Korken: Enig. Liker layouten. Den lover noe, men kan den holde?

Opptrekkern: Ja, den kan jo for så vidt det. Dark brun heter den, og den er i en skyggeesone som mange eksperimenterer i. Mørk bronse i fargen, men flaskefargen gir en enda mørkere feel. Kaffe – yup, malt – u bet, Guinness onde tvillingbror – Not a chance. Dog frisk og syrlig.

Korken: Ikke noe dark ale fan her altså, men dette er langt på vei det beste mørke som har kommet ut av flaske her i dag, ser vi bort i fra Connetable Talbot 2007, fast følges venn til lammekoteletter.

Konklusjon: Terningkast 4 – the bisexual of beers – satisfies most needs…

 

Cerveza siete
Negra Modelo, Mexico. 5,4 %

image3a
Korken: Snakk om lettdrikkelig. Selv jeg klarte å åpne denne flasken med en gaffel!

Opptrekkern: En gaffel kan løse mange problemer, men det første som slår meg er at denne gamle kjenningen har en herlig etikett og form. Tjukk der den skal være tjukk, slank der den skal være slank. Øllets Beyonce!

Korken: Gyllenbrun farge men light og frisk på smak. Pluss for merker som advarer gravide og biler fra å drikke denne. Mang en bil ville nok harket godt opp Pyreneene dersom den hadde tatt en slurk av denne flaska. Gravide vet vi jo alle at ikke bør drikke øl – de bør jo ikke legge på seg mer enn nødvendig.

Opptrekkern: Ja, som nyfødt bør ikke det første du ser i verden være en skikkelig tjukk mamma. Spesielt ikke dersom det er din mamma. Men seriøst – barn og alkohol hører ikke sammen. Det er derfor jeg sendte jentene til sengs før øl nummer 7. Det får være grenser.

Konklusjon: Terningkast 5 – de siste skal være de første!

40 år og på facebook

Jeg har alltid vært sent ute. Punktlig men sent ute. Selv om jeg var god i matte kunne jeg ikke lese flytende før i 5. klasse. Jeg kom i puberteten ca ett år etter min eneggede tvillingbror – det var bare sånn passe stas. Det førte igjen til at jeg ikke gjorde noe særlig ut av meg på håndballbanen før jeg var 16. Så kom tiden for mobiltelefon, men jeg fant ut at fasttelefon betalt av fattern var bedre. Så kom hotmail, men jeg synes fortsatt at fasttelefon var bedre. Så kom Facebook, men da hadde jeg gått over til hotmail, og så ikke vitsen. Dessuten hadde jeg fått meg mobil, da det var billigere enn fasttelefon, som for øvrig ikke lenge var betalt av fattern. Jeg kunne nå de jeg ville nå – trodde jeg.

 

Jeg har holdt god stand. Ignorert alle oppfordringer, ertende kommentarer, og venners oppgitthet. Det tåler jeg. Jeg har irritert meg grønn over at man får ekstra liv og goder i mobilspill fordi man er på facebook – makan til diskriminering – men jeg har bitt det i meg og heller strukket meg litt lenger for å utjevne forskjellen med hengivenhet (avhengighet). Men som Hugh Grant sa i en film om en gutt: » a man is not an island». Facebook har kommet for å bli, og når jeg blir tvunget opp i facebook-hjørnet har jeg måttet inngå et kompromiss med meg selv.

 

Rasjonale mitt for ikke å «være med» på face har flere fasetter. Jeg har faktisk fryktet tidsbruken min på denne godsaken av et spionverktøy. Jeg er ikke rent lite nysgjerrig, så tiden kunne fløyet på boka, og det er tid jeg helst bør bruke på jobb eller med unga mine (og til nød Candy Crush). Og så finnes det så mange andre fine sosiale mediene jeg kun tidvis bruker. De tilfredsstiller noen av de mest basale kikkerbehovene, og får meg til å føle meg som om jeg er en del av den teknologiske utviklingen. Jeg er jo tross alt ganske interessert i teknologi og systemer, uten at jeg nødvendigvis må bruke det. Til slutt så har jeg en kone på face, som er venner med alle mine venner, og som kan formidle helt essensielle happenings til meg via sin profil. I det store og det hele har jeg hatt flere gode grunner til ikke å bli med i fellesskapet.

 

Men, jeg trives ikke i hjørner, og jeg er jo glad i folk, så ved fylte 40 hadde det seg sånn at selv jeg måtte krype til korset «hass» Mark Zuckerberg, og opprette en profil. For å gjøre det litt mindre farlig for meg selv lagde jeg en profil med mitt Stagenavn, Frans Glans, først. Det virket som en god ide, godt inspirert fra min barndom da vi opererte med  kallenavn stort sett hele tiden. Men det er kun mine nærmeste som vet hvem Frans er, så for å ikke få min kone til å se skilt og nygift ut, har jeg nå oppdatert profilen med mitt ekte navn. Dersom det skulle vært noen tvil.

 

Facebook var ikke spesielt i tvil om det var Frans eller Anders som lagde profilen. Bare basert på min epostadresse foreslo de med skremmende presisjon ca 90 % av min vennekrets, hvor jeg bodde, hvor jeg jobbet og har jobbet, hvem jeg var i familie med, pluss en hel del andre saker som jeg kun har fortalt et fåtalls mennesker her i livet. På sett og vis tror jeg at Facebook har ventet på meg…..

 

Så hva gjenstår? Jo, men må jo bli venner med folk – det jobber jeg med. Jeg har ikke valgt strategi ennå, men jeg antar at det er som LinkedIn – blir venner med alle man vet hvem er, og takker pent nei til de man aldri har hørt om. Så må jeg legge ut noen bilder og litt info om meg selv. Jeg venter fortsatt på å få bekreftet at jeg er gift med Lise. Greit å ha formalia på plass, men jeg trodde vi fastslo dette i Gamle Glemmen Kirke for 9 år siden. Tydeligvis er det noen andre som også må godkjenne det – noen som har høyere beslutningsmyndighet enn Gud.

Mitt liv som murstein

Hei. Jeg heter Anders og jeg jobber som murstein. Murstein i en katedral som står for noe av det viktigste vi har i landet vårt. Jeg har aldri vært noen utpreget religiøs mann men jeg tror på det katedralen symboliserer, noe annet ville vært vanskelig å argumentere for – argumentet ville falt på steingrunn. Jeg har tidligere prøvd meg som litt mer fleksibel bygningsmasse i mindre viktige strukturer, men etter flere år med forming har min vei blitt den til mursteinen.

 

Som navnet tilsier var jeg en formelig masse på et tidspunkt, på godt og vondt. Jeg var litt rund i kantene og fant på ting som ikke kan beskrives som A4, eller kanskje nærmere A6. Jeg påtok meg oppgaver som bidro til at katedralen skinte litt ekstra, gjorde seg litt ekstra from for de tilreisende. Men nå har jeg altså blitt en stein – en stein av mur. Jeg stikker meg ikke ut. Jeg har funnet min plass i rekken, raden, veggen- sirlig posisjonert. På utsiden er jeg polert og og skarp i kanten, inne i meg er jeg hul – som om noe mangler.

 

Noen dager elsker jeg å være murstein. Det er trygt og godt å ha et kjent arbeidsmiljø rundt seg. Du vet på sett og vis hvordan du skal forholde deg til de andre på jobben. Det er det samme dag ut og dag inn – det er forutsigbart og overlater lite til fantasien. Jeg vet hvor alle er, hva de gjør, når de gjør det, og hvordan de gjør det – vi er ikke så ulike vi mursteiner. Presset på jobb er stort sett statisk – standard 9-16, selv om det føles som om jeg alltid er på jobb, på plass. Jeg er til å stole på. Folk vet hvor de har meg, hva jeg står for. Jeg er ingen klippe men jeg lider daglig av illusjoner om storhet, illusjoner som minner om klippe. Håpet er lyseblått, men jeg er mørkerød.

 

Andre dager hater jeg å være murstein. Som når jeg vil jobbe hjemmefra. Det er vanskelig å ha hjemmekontor når du er murstein. Folk forventer at du er der, stiller spørsmål og seg uforstående dersom du ikke er der. Men det er jo ikke som om katedralen faller dersom jeg ikke er der. Faktisk tåler katedralen at flere av oss er borte samtidig. Og den dualiteten i jobben min er litt forvirrende. Katedralen trenger meg, men den trenger ikke meg. Det er jo ikke sånn at jeg ikke kan byttes ut med en annen murstein dersom jeg skulle bli utdatert til jobben. Det bør være rimelig enkelt å finne en erstatning – faktisk er det mange som ønsker min jobb som murstein. Sand, grus, single, og pukk som hadde solgt feltspat-strukturen sin for en mulighet som murstein i denne katedralen. Kanskje jeg burde passe meg, fortsette å holde lav profil – ikke stikke meg ut- ikke klage. Er det en grunn til at de fleste mursteinene på jobben er organisert?

Men de skulle holdt på en stund, de som prøver å få byttet meg ut. Jeg sitter godt i det, jeg kjenner murstein høyt oppi strukturen, murstein med innflytelse, mursteiner med oversikt. Og jeg er en hard nøtt å knekke. Hvis jeg skal ut, blir det på mine premisser. Og deler av meg ønsker nok å komme meg ut av komfortsonen. Men når man sitter godt i det er det like vanskelig å komme ut selv som for andre å få deg ut. Kanskje vanskeligere.

 

Enn så lenge drømmer jeg om å være en klippe. Tørre å ta steget ut av det vante og inn i det uvante. Bli noe som ikke er der for å få noen på toppen til å se bra ut. Å være murstein er stas i begynnelsen, men når nok lag blir bygd oppå deg, er det kun presset som øker, ikke noe annet.

Ikke alle kan bli president

Sant, fordi ikke alle land har en president, og der det «intet er å hente, har selv kongen mistet sin rett» har jeg blitt fortalt. Og i de fleste landene der man har en president stilles det visse formalkrav til et kandidatur. Som i USA, for eksempel, der man må være amerikansk eller født av to amerikanere, ha bodd minimum 14 år i landet, samt være over 35 år gammel. Utover dette er det tydeligvis fritt frem. Det er stort sett den med den slueste planen, mest penger og best retorikk som blir president.

 

Jeg har tenkt å holde meg til USA, nærmere bestemt den mest omtalt amerikanske mannen i 2016, nemlig Donald Trump. Ikke sittende president Barack Obama eller Basketstjernen LeBron James, ikke Kanye West eller Matt Damon, Donald Trump. Der Obama blendet med visjonære løsninger og umøtte talegaver, har Trump valgt en litt annen vei. Han mobber, henger ut, nekter å svare på spørsmål han ikke liker, lar være å møte opp til debatter for å «ødelegge» diskusjonen. Det kan virke som om han har adoptert taktikken sin fra reality-serien Jersey Shore, og alle som har sett det programmet bør ha fått en solid bulk i sin tro på menneskeheten. Makan.

 

Denne taktikken er jo interessant fordi reality-tv er jo skapt for the working class hero i USA. Denne menneskemassen utgjør ca 60 % av 330 millioner Amerikanerne, et godt utgangspunkt for velgermasse. Akkurat som dagens-software leverandører prøver å lage programmer til jobben din som føles som programmene du bruker på fritiden (dvs facebook og Youtube), får Trump politikk til å føles som underholdning. Når Trump stiller blir det reality-underholdning, a la Jerry Springer (for de som husker verdens dårligste talk show der folk fikk betalt for å fly på hverandre og Jerrys navn ble heiet frem av blodtørste tilskuere til tross for at sa at han «egentlig ville at deltagerne skulle være snille mot hverandre»). Den amerikanske arbeiderklassen liker sin underholdning, ergo liker de Trump.

 

Selv om Trump har danset mellom demokratisk og republikansk side i sin politiske karriere, er det ikke overraskende at republikanske posisjoner passer hans valgkampanje og velgere best. Ser man på valgkartene over USA de siste tiårene har republikanerne flertall i stort sett alle stater som ikke grenser mot andre land eller vann. Og likevel er det de som støtter opp under den radikale immigrasjonspolitikken som Trump fører. Sleng med bedre handelsrettigheter og sterkere militær, samt retten til å eie sitt eget våpen, og du har et partiprogram som treffer den gjengse amerikaner midt i hjertet. Hardtarbeidende, troende amerikanere med rettigheter. Og underholdningsbehov.

 

Alle vet at Trump er en suksessrik fyr. Mange digga å se han gi folk fyken på TV mens han febrilsk prøvde å slenge hentesveisen på plass. Før han virkelig bega seg inn i det offentlige politiske bildet i USA synes jeg fyren var helt ok. Men noen må da stille seg spørsmålet «vil jeg ha en president som sier og gjør akkurat det som faller han inn der og da»? Fyren har pissa off England, Israel, hele den muslimske verden, hele den meksikanske-hispaniske verden, og paven. Burde ikke det moralske kompasset til folk begynne å dirre når noen faller i unåde hos paven? Begge er da kristne.

 

Det å være politisk ukorrekt er tydeligvis mer effektivt enn jeg hadde trodd. Siv og Jens blir pusekatter sammenliknet med amerikanerne. Hvem vet – kanskje den politiske debatten i Norge hadde blitt bedre som Per Sandberg møtte opp til debatt litt oftere. Likevel så kjenner jeg en mild form av bekymring for Presidenten Trump – en mann viss eneste politiske fredsgen ligger i at han kjenner Dennis Rodman, som igjen er svært god venn med Kim Jong-Un. Fordi Kim ikke er muslim kunne de to sikkert funnet tonen. Men mitt spørsmål er egentlig : vil amerikanerne virkelig ha en skvetten og spontan fyr med tilgang til «den røde knappen»? En som uten å tenke og uten skam lirer av seg følgende:

 

“The beauty of me is that I’m very rich.”

 

«It’s freezing and snowing in New York – we need global warming!”

 

“When Mexico sends its people, they’re not sending the best. They’re not sending you, they’re sending people that have lots of problems and they’re bringing those problems with us. They’re bringing drugs. They’re bring crime. They’re rapists… And some, I assume, are good people.”
 

Og til slutt:

 

“One of they key problems today is that politics is such a disgrace. Good people don’t go into government.”

 

Tydeligvis…..

 

(da jeg satt og kjedet meg på Fagerborg VGS i 2. klasse med engelsk fordypning og lærte om det amerikanske styresettet tenkte jeg at dette får jeg aldri bruk for – så rett kan en 17-åring ha – det meste av dette måtte jeg google).

Bloggåret 2015

Det er digg å ha gratis blogg på wordpress. Du kan skrive når du vil og du får massevis av bra «analytics» om hvordan bloggen din gjør det i den store verden. Litt fiffig og litt unødvendig. Men dette går det jo an å blogge om, så da tenkte jeg at jeg skulle analysere året som har gått for Jerry og Annern-bloggen Le Coq Monsieur. Igjen godt hjulpet av et finslipt analysemaskineri som vi får helt gratis med på kjøpet av vår blogg, som også er gratis. Fatter’n, som jeg kommer tilbake til senere i denne bloggen, sa alltid at «når man får noe med gratis på kjøpet, har man betalt for mye». Enten har vi funnet unntaket til regelen eller så er det noen som skylder tvillingbrødrene Dolve penger….

 

Så hvor god er bloggen vår? Ikke så god. Tallenes tale er tydelig og lav. Blir ikke blogg awards for 2015 heller. Og det er vel egentlig ganske fortjent. Når man ikke publiserer bloggen på sosiale medier og kun har en håndfull følgere, får man ikke mer enn 880 besøk i løpet av et år. Hadde bruttern hashtagga 5 % av alle insta-momentsene sine med #LeCoqMonsieur, og tro meg, han har noen moments der, hadde denne bloggen vært allemannseie. Og dersom det i tillegg hadde vært lov å produktplassere øl i bloggen vår, kunne vi «turned coin» som de to øltørste kynikerne vi er. Men det er dersom og hvis. Bruttern er for opptatt med å starte plateselskap, og jeg har mer enn nok med å ikke vanskjøtte jobben min. Derfor – 880 – vi sier oss fornøyd og håper på 1000 i 2016.

 

Til tross for at undertegnedes blogg «Null i egenandel…Eller?» var fjorårets mest leste med hele 30 views, tilhørte resten av topplista min bror. Han legger sine blogger ut på lørdager, viser det seg, og det kan påvirke lesermengden. Alternativt skriver han bedre, er mer underholdende, og kjenner flere. U choose. For sin blogg Mazlow 2.0 fikk han hele to kommentarer, som er ny rekord for LCM. Her var det «Geir» og «Pappa» som kommenterte, og vi benytter anledningen til å takke akkurat disse to karene for god støtte igjennom bloggåret. Kan ikke se å ha fått kommentarer fra andre enn de to i 2015……

 

Bloggen vår ble i fjor blitt besøkt i hele 12 land. Flest besøkte bloggen i Norge, men den ble også lest fra fjernere steder. I USA, Brazil, Fransk Guyana og Thailand ble bloggen vår lest. Også i Europa er den vel besøkt (altså ikke velbesøkt), fra steder som Sverige, Danmark, Frankrike, Belgia, Sveits og Italia. For det utrente øye kan dette virke som et nedslagsfelt med massivt potensiale. Dessverre er det nok større korrelasjon mellom steder bloggen vår har blitt lest og steder «Pappa» har vært i 2015, enn det er mellom førstnevnte og leservekstpotensiale på disse stedene. Et godt eksempel på at man kan bruke statistikk til alt – LeCoqMonsieur blir lest i 4 av 6 verdensdeler i 2015 – BOOM. Her retter vi igjen en takk til «pappa» som ikke bare leser og kommenterer, men han gjør det fra alle tenkelige steder. (I lys av vår nyervervede kunnskap er det nærliggende å be Geir om å ta en tur innom bloggen neste gang han er i Afrika….)

 

Til slutt tar vi med oss noen trøstende ord fra analysecomputern til WordPress. Bloggingen vår har visst nok «staying power» fordi vår moderate støtte blant leserskaren der ute har holdt seg moderat siden vi startet på høsten 2014. Dette kan naturligvis tolkes på flere måter. 1.Folk liker det de leser og kommer tilbake for mer 2. Folk liker ikke det de leser og stikker, men det kommer akkurat nok nye til for å holde stats’a oppe. Nå vet vi at «Pappa» og «Geir» liker det de leser så vi håper og tror på det første. Dvs vi vet hva «Geir» liker fordi han gjør det frivillig. «Pappa» har jo rollen som pappa og kjenner kanskje på en større programforpliktelse enn gud og hver mann. I grunn synd at «Mamma» ikke kommenterer så mye på blogg, men det er aldri for sent å begynne.

 

Bloggåret 2016 ser lyst ut. Takk for at dere følger oss!

Snakk om noe annet

Konkurranseinstinktet mitt har for lengst inntatt posisjonen latent, men innimellom våkner det til liv, ikke alltid til de bedre. Dette er et av de tilfellene. Hvorfor skal musikknerdbroren min synse og mene i øst- og vestkyst-indie bare fordi han kan musikk? Mulig jeg er miljøskadet av mine to døtre som uansett hvor fabelaktig den andre presterer, klarer å finne et smutthull i prestasjonen for å trekke sin søster ned. Barns naivitet er i så måte deres største fiende fordi de tror de fremstår bedre selv ved å rakke ned på andre, på tross av at det motsatte ofte blir faktum. Men nå snakker vi om MEG!

Hva har altså jeg å tilby som kan få folk til å glemme min brors uvurderlige innsikt i ting som kun interesserer folk med Aspergers og den begrensede menneskegruppen som tror band-t-shirts på en utmerket måte kan integreres i «kjole og hvitt»? Her kunne jeg overrasket og underlevert med HR-relaterte artigheter, men det gjør meg ikke bedre enn en advokat som messer ut ekspropriasjonsrett som om det var dama han feide over på Rokokkoballet i fjor sommer. Dessuten er det ingen som kommer til å skjønne hvordan feriepengene blir regna ut uansett. Så da velger jeg å gå med noe tidsriktig som kan gi meg litt vind i seilene, gratis drahjelp om du vil, gunst blant leserne. I håp om at, dersom denne bloggen hadde handlet om lesertall og oppslutning, noe den av helt åpenbare grunner ikke gjør, du skulle like mitt innlegg i nærheten av like godt som min brors.

Gjorde jeg dette i fjor? YEP. Gjør jeg det i år? U bet! Hva har jeg lært? At det hjelper. Så mens kona di er på julebord og blir tatt på låret av sjefen, og du sitter hjemme alene kun i selskap av 6 venner fra Ringnes, kan du like godt finne frem kontrollen til apple-TV og dra igjennom disse juleklassikerne. Og best av alt – det er helt gratis (dersom du allerede abonnerer på Netflix, TV2 sumo, osv)

Annerns TOPP 5 julefilmer som garantert gir deg fornyet lyst til å innta Bogstadveien 23. desember.

 

5) Jul i Flåklypa (2013), 76 min, med stjerner som Solan og Ludvig.

De som ikke kjenner det blir vått i øyekroken når de hører navnene «Solan og Ludvig» burde gå hjem og skamme seg. Og dersom de allerede er hjemme burde de bare skamme seg. Norsk kulturhistories nusseligste helter er tilbake på filmlerretet, og denne gangen skal de redde jula.

Jeg rives mellom å gi bort hele handlinga og å avsløre om de faktisk greier å redde jula. Jeg velger det siste – de klarer det. Her burde jeg kanskje gitt deg en heads up for spoiler alert. Samtidig hadde vel filmskaperene langt på vei pissa på livsverket til Kjell Aukrust dersom dette endte med at Reodor hang seg i garasjen, Solan ble satt i fengsel, og Ludvig ble Lady Gagas sexslave. Det er det ingen som vil, så det lå kanskje litt i kortene at det kom til å gå bra i denne filmen også?

Og nettopp derfor er dette en fornøyelig film – til tross for at våre helter både blir usynlige og tatt til fange – du er ikke i tvil om at det kommer til å gå bra. Og hvis du ikke kan glede deg over det burde du gå hjem å skamme deg.

Good to know: Filmen er kort, så se denne først – du rekker garantert to til før kona kommer nypult hjem fra julebordet med jobben.

 

4) The Holiday (2006), 138 min, med Cameron Diaz, Cate Winslet, Jack Black, Jude Law

Selv om dette kan virke som en eneste stor reklame for AirBnb så kan jeg opplyse den ikke enda fullt så opplyste leser om at filmen kom ut to år før selskapet ble grunnlagt. Men drahjelp Hollywood har aldri vært feil – det er en grunn til at Leonardo Di Caprio går rundt med traktormønster på shortsen sin.

Uansett – oppskriften for en god julefilm er julestemning, pene folk, litt humor, og happy ending. JA -tankene kan fort vandre til en Christmas Thai massage, og særlig når producer lar Diaz ha på seg akkurat det hun vil.

Men det er godt for øye og sjel, denne filmen. Jude Law er så pen at du vil sitte å tenke på hva som hadde skjedd om han kom dritings hjem halv fire, og ikke kona di. Jack Black, om ikke så pen, så i alle fall akkurat passe morsom til at den gemene hop ikke kan få nok. Dessuten er alle i denne filmen unormalt joviale. Med unntak av douche bag exen til Iris (Winslet), som man hele tiden har lyst til å slå for å gjøre mest mulig skade.

Jeg vil ikke komme med noen «spoiler» til denne filmen. Du må se den selv og ta inn over deg hvor pent innpakket den er, hvor mange kleine øyeblikk den huser, hvor forutsigbar handlingen er, og hvor «riktige» samfunnsmessige signaler den sender om det som er julens virkelige tematikk. Og dersom du må besudle det med en parallell til en luguber thai massasje med «det lille ekstra» på slutten; so be it!

Fun fact: Det mest realistiske med denne juleklassiker’n er at stort sett alle som kommer fra Hollywood er utro – how fitting.

 

3) Love actually (2003), 135 min, med Hugh Grant og stort sett alle andre skuespillere på kloden med britisk aksent.

Det blir ikke jul uten. Kan like godt si det som det er. Må se denne filmen for å komme i modus. Sikkert på grunn av alle julesangene som takket være denne filmen nå spilles fra oktober til nyttår i Morgedalvegen 11B. Men også fordi dette er mye feel good for pengene. Det er en regelrett potpurri av historier som forteller helt forskjellige ting om kjærlighet. Herav tittelen –et ikke helt upassende tema i når høytiden nærmer seg.

Nå er det ikke sånn at alle historiene er like lystbetonede. Utroskap og død er ikke det folk flest leter etter i komediehylla. Og selv om Hugh Grant får sin smålubne flamme til slutt er han et like uegnet statsministeremne som Kjetil Søviknes var på begynnelsen av 2000-tallet. Men når alle historiene spinnes i sammen mot slutten til en større helhet blir det vonde godt og det gode bedre – og litt kleint.

Jo Nesbø for dummies – på film – med happy ending? Sånn blir det seertall av.

Min favoritt: Bill Nighys småinsinuerende kommentarer og fullstendig mangel på konvensjonell oppførsel kunne vært en film i seg selv. Episk innsats. «Buy my severing turd of a record» – ha ha ha.

 

2) National Lampoons Christmas Vacation (1989), 97 min, med Chevy Chase, Randy Quaid, Juliette Lewis

«hjelp, det er en eller annen ferie» + Chevy Chase = God underholdning. Clark W. Griswold er best kjent for å være han fyren som sitter i bilen med familien sin og underholder sin noe tvilsomme fantasi med den foxy dama i sportsbilen han akkurat kjørte forbi. Det er like morsomt hver gang og ender som oftest med at han må ljuge seg ut av en shitty situasjon. Det er også morsomt.

Men denne filmen handler om så mye mer. Jo mer Clark prøver å samle familien til jul, jo mer går ting bokstavelig talt in the «shitter». Og det er alltid helt absurde saker som avgjør om ting går veien for han eller ikke. Som for eksempel hans hjernedøde fetter Eddie (Quaid), som har fått utdelt en dårlig hånd her i livet og spiller den enda dårligere i stort sett alt han gjør. At han på sett og vis ender opp med å redde dagen er kanskje forutsigbart, men uansett forfriskende.

Dagene da alle Hollywoods komedier ble headlina’ av Saturday Nights Lives siste stjerneskudd er over. Men ønsker du å se en julekomedie uten en tjukk fyr med krøllete hår som sier «fuck» hvert tredje ord fordi han ikke får stukket julepølsa si i den hotteste dama på college, så er dette filmen for deg.

Beste minne: Se filmen, enn om bare for å se 13 år gamle Juliette Lewis’ ansikt «fryse fast» på den evinnelige jakten etter det perfekte juletreet. Et bilde jeg aldri får ut av hodet.

  1. Bad Santa (2003), 91 min, Billy Bob Thornton, Bernie Mac.

Så mye som du skulle ønske at julefilmpallen min ble kronet med en blåfilm, er faktisk ikke dette så gæli. Hvis jeg nevner innhold som back door stabbing, alkohol, hottub, en dverg og håndjern, og du ikke har lyst å se filmen, er det deg det er noe galt med. I korte trekk er det ingenting som viser julens brede spekter som denne genistreken av en film. I et picture perfect Amerikansk samfunn har hovedpersonen og antihelten kun to ting på plakaten – drekking og stæ’ling. Stælingen vil føre til mer drekking, og drekkingen fører til stort sett alt jeg fortalte om over.

At Billy Bob Thornton som hovedpersonen Willie kun ble nominert til Golden Globe for beste hovedrolle, og ikke vant, er i min bok en skam. Det er både vondt og godt å se en såpass god prestasjon manifestere seg i såpass elendig oppførsel. Altså. Hvem spiser en kids sjokoladejulekalender i fylla? Tydeligvis noen. Og om man tenker at unga hjemme mangler en brikke i puslespillet vil du føle deg mye bedre etter å ha sett birollen «the Kid» vise sine forskrekkende mange underutviklede sider. I motsetning til alle andre julefilmer ender denne ikke nødvendigvis sånn du tror, og det gjør den til MUST C T V.

Fun Fact: Bad Santa 2 starter produksjon i 2016. Selv om oppfølgeren alltid er dårligere enn forgjengeren er det ingen grunn til ikke å glede seg.

Gledelig høytid!