Bing du lissom

Har du datamaskin med relativt ny programvare? Da kjenner du til Bing.

Bing er for googling, det en fersk, nypresset ruke er for luftkvalitet.

No offense, Jon Bing og Bing Crosby; her er dere bare i et så fryktelig dårlig selskap.

Programmet Bing er et usselt produkt. Det er en søkemotor som faktisk er i veien for det du ønsker å gjøre. Når jeg søker på «Rockefeller» foreslår den «Rockefeller Oslo Program». Siden det er nettopp den «Rockefeller»en jeg tenker på – den eneste altså – biter jeg på og klikker på søk. Da får jeg, som øverste treff, opp Momondo og rabaterte priser på hotellrom i Alicante. Ord blir fattige.

På søkesiden er det nå ikke én nyttig bit informasjon, annet enn hva jeg kunne søkt på, men som Bing selvsagt ikke foreslo fordi det ville ledet meg til andre treff enn reklamen Bing pusher. Jeg er likevel nysgjerrig nok til å forsøke ett av de alternativene Bing mener at jeg kunne valgt, nemlig «billetter rockefeller». Det er dessuten treffende all den tid det nettopp er konsertbilletter jeg er ute etter, og ikke generell informasjon om bygningen i Mariboes gate 1.

Øverste treff spør du? Uk.alhea.com

Nest øverste treff; zapmeta.com.

Tredje øverste treff; smarter.com (Smak på paradokset).

Dette er altså den hjelpen Bing tilbyr. Jeg hadde hatt mer nytte av at en hjerneskadet sjimpanse slo meg gjentatte ganger i hodet med en frossen voksenbleie.

Jeg unner Bing og de som står bak produktet en rekke uhell. Det de driver med er snikreklame for utenlandske crappy hjemmesider som bare sender deg videre i eteren med digitalt tåkepreik. Bing er på mange måter den konsulenttosken du har på jobb som ikke bidrar med en dritt og som kun er der for å føre timer og klatre opp over i hierarkiet. Hen som aldri tør å nærme seg kjernen av noenting fordi hen da er tvunget til  å ta stilling til noe som noen bryr seg om. Det er fordummende og jeg er skikkelig skuffa over at jeg i det hele tatt lar meg påvirke. Men det gjør jeg altså, og der var billettene til Turboneger utsolgt.

Hvis du bare hadde vært en midtback i tenårene på 90-tallet, Bing… Da kunne dommern latt det gule kortet ligge igjen i garderoben.

Bilde blogg

Reklamer

Money can`t buy enjoy

Det finnes mange gode grunner til å ta en tur til Sri Lanka. Det er nokså varmt, nokså behagelig prisnivå, og de har ikke lenger en borgerkrig gående. Well done, Erik Solheim på den siste. Spør du en gjengs oppegående Sri Lankaner, vil vedkommende kunne navnet til nevnte Solheim, først og fremst fordi han var ansiktet utad i fredsforhandlingene – eller strengt talt kun våpenhvilen i forkant, men who`s counting. Uansett, krigen er over og folk er vennlige så lenge du lar dem snyte deg i fred.

For er det noe du får på Sri Lanka, så er det «vennlig»! Det er smilekonkurranse uansett hvor du går, og alle vil gjerne hjelpe deg med hva nå enn. Dette gjør at det er veldig lett å få til ting om du ikke er alt for kresen på presisjonsnivået. Det gjør også at du får deg en daglig overraskelse eller to. Et ikke alt for godt eksempel, men som leder meg til neste poeng, var da jeg bestilte kaffe på en fortausrestaurant (ikke at de har fortau, altså) i Ahangama og jeg på spørsmålet om jeg ville ha «milk or sugar», forsøkte å være høflig og si «no, thank you» isteden for bare «no». Servitøren hørte selvsagt det han ville høre og det bærende ordet «NO» forsvant sammen med kaffesmaken.

Senere på reisen skjønte vi at vi i dette, og i flere andre tilfeller, hadde blitt utsatt for det såkalte «YES-trikset». Trikset er utbredt i land der engelskkunnskapen i golftermer ligger rundt dobbel bogey, og innebærer at vedkommende som tar din bestilling rett og slett gjetter på hva du vil ha (fordi engelskunnskapen er så dårlig at gjetting faktisk har en ok odds). Det spiller dermed ingen rolle hva du som kunde sier. Så lenge vedkommende får bekreftet ditt utsagn med en klart uttalt «YES» og et flakkende blikk, er trikset utført, og frem til det du ikke har bestilt kommer på bordet kan vedkommende en stakket stund glede seg over sin unike innsikt i andres begjær og ønsker.

YES-trikset er ikke et unikt Sri Lankisk fenomen, men veldig mange av landene der fenomenet har solid fotfeste lå ikke under britisk herredømme frem til 1948. Det gjør etter min mening at Sri Lanka fortjener litt ekstra dask på lankan. De burde rett og slett ikke vært så crap i engelsk.

Men på samme måte som service som baserer seg på ren gjetning grenser til det komiske, kan det komme mye moro ut av et dårlig og misforstått vokabular.

Et oppkomme av snål i denne sammenheng er Tuk-tuk`ene. Tuk-tuksjåførene liker å pynte kjøretøyene sine, og dette inkluderer ofte et selvkomponert sitat eller to. På en tuk vi så i Matara (3. største byen på Sri Lanka) sto det:

Without you, life is worthless

Det er vanskelig å sette en verdi på livet, men selv om vi forutsetter at han mente «meaningless» e.l. er dette et pussig utsagn å sette på et kjøretøy. Det er litt vel sentimentalt og det er uklart om det retter seg mot selve kjøretøyet (autofil?), en person vedkommende er litt ekstra glad i, eller bare til kunder (som jo ville vært trist).  Og hvis dette først var så dypt- og ektefølt som ordlyden kunne tilsi, hvorfor i tillegg parre utsagnet med en hardcore «Iron maiden»-aktig hodeskalle? Jeg håper utsagnet er navnet på et rockeband, men jeg er godt over 100% sikker på at dette kun er flere misforståelser satt i system.

Mitt personlige favorittsitat på en Tuk er tittelsporet;

Money can`t buy enjoy

Her ligger det nemlig et godt budskap klart i dagen, nemlig at det finnes ting penger ikke kan kjøpe! Det er bare så synd at nytelse ikke er en av de tingene.

Og a propos nytelse du kan kjøpe; det lokale ølet på Sri Lanka heter Lion. De har følgende formaning til sine kunder limt på flasken:

Discover a new you

Blir du en annen når du drikker, ja da er kanskje denne ærlige tilnærmingen om alkoholens kortsiktige virkninger midt i blinken for deg. Jeg ville kanskje sminka grisen litt og valgt et annet motto. Men på den annen side; money can`t buy enjoy!

 

Bloggåret 2016

WFT. Året da Dolve-brødrene skulle erobre bloggverden og tjene latterlige summer på endorsements og produktplassering av shit folk egentlig ikke vil ha, altså 2016, ble ikke som forventet. Nå bør det kanskje nevnes at hele år veldig sjelden går akkurat som forventet. Det er tross alt 365 dager på rad, , fordelt over 12 måneder og 4 årstider. Dersom ting alltid skulle gå som forventet, ville man jo ikke trengt planer og budsjetter, kun fasit. Man hadde heller ikke trengt drømmer eller hårete mål. Eller forventninger….. Uansett – 2015 gikk finfint for LCM-bloggen, og endringsmotvillige som vi er, burde vi jo bare fortsatt med det samme. Så hvorfor i huleste klarte vi ikke det da? Jeg elsker jo å skrive, og det gjør bruttern også. Det er ikke sikkert jeg klarer å svare på det, men dersom det er noen trøst så kan vi se på litt statistikk fra året som har gått.

 

For litt mer enn et år siden utbroderte jeg på de meget tiltalende statistikksidene til vår bloggvert – WordPress. De har om mulig blitt enda bedre, selv om jeg gjerne skulle sett noen tall i rubrikken for «inntjening». Det har seg vel kanskje sånn at min bror og jeg liker å gi, ikke nødvendigvis ta. En sanntids Mor Theresa av bloggverden med det eneste mål for øye å gjøre hverdagen til andre bedre. Tilsynelatende oppfyller vi denne selvtildelte ærestittelen på en utmerket måte – vi har gitt folk tiden deres tilbake ved å poste kun 7 blogger, og dermed redusert antall views fra potente 876 i 2015 til 624 i 2016. View = tid. Tid vårt publikum ugjendrivelig har kunnet bruke på andre ting, som å pleie familien, være en bedre kollega, tegne i malebøker for voksne for å fremme mindfullness og tilstedeværelse, eller tilbe sitt favorittband på konsert i utkants-Norge. Vær så god.

 

Det blir vanskelig å oppsummere 2016 ytterligere uten litt mer kvantitativ data. Lyspunktet, statistisk sett, ligger i økning kommentarer. Hele 10 stk er ny rekord og vitner om at «muttern» har tatt kommentarfeltet og gjort det til sitt eget, som Jan Fredik Karlsen ville sagt. Nice job, mum. Antall unike besøkende har også økt fra 310 til muskuløse 340. 2 stykker har også kommet borti «like»-knappen, et ukjent fenomen frem til nylig for LCM. Det globale lesemønsteret har gått fra høy korrelasjon med «pappas» reisemønster, til 100% forutsigbarhet mellom «pappas» tilstedeværelse og tidspunkt for bloggpublisering. Med denne kunnskapen kan ledelsen i LCM (co-forfatterne Jarran og Anders Dolve) ta smarte beslutninger for 2017 hva gjelder strategisk blogg-posting. F.eks kan vi nå allerede si at vi får 1 view, kanskje 1 kommentar og muligens en «like» fra Norge. Altså – screw you- Nostradamus, med din magefølende fremsynthet. Her snakker vi avanserte dataanalyser basert på «big data» som forteller oss det vi vet vi snart kommer til å vite. Tracking av brukermønster har blitt standard, og dersom du leser dette nå, vet vi allerede hvor du bor, hva du spiste til frokost dersom du spiste noe i det hele tatt, drivstoff-forbruket ditt i løpet av et år – herunder elektrisitet, samt hvor ofte du og din bedre halvdel «gjør det» – dersom du har en bedre halvdel da. Dersom du ikke har det vet vi det meste om hvor du finner inspirasjonen din for å «gjøre det» med deg selv.

 

Den siste biten der får du ha meg unnskyldt. Det bygger vel kanskje ikke opp under målet om å nå 1000 views på ett år. Sannheten kommer vi dessverre ikke utenom. Det er en grunn til at det du søker opp på Google på mirakuløst vis dukker opp i sidebannern når du leser VG noen minutter senere.

 

Men dette avsnittet handler egentlig om potensiale. For i 2016 gjorde undertegnede noe jeg etterlyste fra 2015. Dvs jeg tok mine egne råd til følge slik at denne bloggen skulle finne sin plass på stjernehimmelen, kvantitativt sett – Kvalitetsmessig har den hatt en plass der oppe siden vi startet J. For det første har jeg produktplassert øl i bloggen. Tanken var å fremme god drikkekultur, og samtidig kaste lys på et heller mørkt avlukke av den globale ølkulturen, nemlig den Baskiske. Det funket bare sånn passe. Judas solgte sin sjel for 30 sølvpenger – jeg solgte min for 30 views. Man kan spørre seg om det var verdt det – vel det var verdt å drikke øllen, men i etterpåklokskapens navn må det jo jævlig mye øl til å for å få 1000 views. Tror denne corpusen er bedre tjent med at vi finner en annen vei til målet. For det andre postet jeg bloggen på sosiale medier. I SoMe-Rus over å ha startet en facebook-konto postet jeg bloggen «40 år og på facebook» – en blogg som, trolig fordi den ble postet på face, fikk rekordmange views – 185 i tallet – soleklar ny rekord for en enkeltblogg på LCM. Men samtidig sitter jeg med en bitter smak i munnen. Det er jo reinspikka doping i blogg-sammenheng. Har jeg griset til den eneste rene bloggen der ute? En blogg som bare ble drevet av ren skriverglede og leserglede for de spesielt innvidde?

 

Svaret på forrige spørsmål er nok «ja». Dette er den første, og kanskje siste, bloggen i 2017. LeCoqMonsieur ligger i respirator og blir snart koblet fra. Det triste er at både kommentarer, likes, antall unike besøkende og views pr blogg peker oppover. I 2017 har vi til og med fått ett view i Paksistan, og jeg velger å tro at det ikke er en leser hvis hensikt er å misbruke kommentarfeltet til IS-vennlige formål. Det er en som er genuint interessert  – en som ikke er «Pappa» (eller Geir). Slik jeg ser det, kan dette enten bli historien om John Travolta eller Macaulay Culkin. To filmstjerner som verden ikke kunne få nok av, men som for alle ferskvarer – gikk ut på dato. Travolta gjenoppsto som et ikon i sin bransje, Culkin – vel, se bildet under….

culkin

 

Jeg gidder ikke ende opp som han hasjrøykende, langhåra hippiefyren som fortsatt tror at Nokias 3210 er allment akseptert som kommunikasjonsmiddel. Jeg liker for godt å blogge, og jeg håper at 2 uker på tog i sør-europa gjør det samme for min bror. Og for å få denne bloggfesten på beina, slenger jeg med litt promo jeg ikke får betalt for, og deler på face. Hva er det verste som kan skje……..

Dette er ikke en betalt promosjon av øl:

D46

Hei, jeg heter Anders, og jeg får ikke betalt for å si at ØL er drit digg. Pr 100g vare har Øl har 0 gram fett i seg, i motsetting til agurk som har 0,1 gram fett. Øl og agurk er like mye karbohydrater i seg og begge deler inneholder dessuten både kalium, magnesium og kalsium. Så – hvorfor spise agurksalat når du kan ta deg en deilig øl? Klikk Like på denne bloggen dersom du liker ØL!

Busken – Epilog

Dette er historien om en annerledes busk. En unik busk. En busk som skapte smil og glede for menneskene den møtte på sin vei. En busk som i motsetning til sine medbusker fikk oppleve verden, smake på berømmelse og, som ikke minst, fikk dø i fart.

At akkurat denne busken var såpass annerledes beror, som så mange ting gjør, på en tilfeldighet. Busken sto lenge uformet på et bakrom i et kontorlokale et sted i Oslo. Den hadde blitt torturert med nåler, lapper og klistermerker i lang tid, men da torturistene ikke fikk mer ut av ham, ble han bortsatt og glemt i mørket. Der sto han i uker, måneder, ja nesten år, før han ble dratt ut av mørket og besiktiget av en gutt, og en jente som tilfeldigvis hadde kjøpt for små kappaplater. Gutten og jenta summet litt seg imellom før de sakte og forsiktig begynte å fjerne alt av nåler, lapper og klistremerker som var festet til busken. Til slutt sto busken der splitter naken, og mens han ble vridd og vendt, målt og brukt som skjul, lurte han virkelig på hva som ventet.

Busken skulle ikke lure lenge. Han ble lagt på gulvet og med kirurgisk presisjon beskåret slik at hans naturlige proporsjoner ble fremhevet. Vondt var det heller ikke, for ikke bare elsker busker å bli beskåret, gutten hadde en skånsom og fast hånd. Jenta tok bilder.

Da det hele var ferdig og busken fikk seg forevist bildene, ble han glad. De hadde virkelig fått det beste ut av ham. Han frydet seg over hvordan han nå skulle stå her og ta seg ut i all sin buskhet, i overskuelig fremtid. Gleden var imidlertid kortvarig for han ble ganske straks dratt med ut og festet til taket på en bil som ikke kommer til å passere neste EU-kontroll. Fort gikk det også – gutten skulle tydeligvis rekke øl-salget. Det gikk faktisk så fort at busken nærmet seg bristepunktet. Han tålte ikke mer enn 50 km/t, og det måtte noen buske på. Jeg mener huske på. Utsikten var imidlertid fantastisk. Han lå på taket og stirret på himmelen og skyene som fór forbi.

Ved endt reise ble busken tatt ned fra taket og båret ned i en mørk kjeller. «Ikke nå igjen», tenkte busken. Han hadde fått nok tortur hos Designit. Til hans store overraskelse hadde han imidlertid ikke tortur i vente. Gutten og jenta tok i steden for nåler frem spraybokser, og de pyntet ham med de skjønneste av grønnfarger. Sånne grønnfarger som ikke visner til brunt når høsten kommer. Busken var henrykt over resultatet, selv om gutten hadde gjort jobben i underbuksa for å ikke få spraymaling på langbuksene sine.

Busken skjønte at han hadde havnet i hendene på en gutt og en jente av det driftige slaget. Allerede neste morgen ble han hentet opp av kjelleren og tatt med ut. Det var kjølig i luften, men solen strålte. I sin nye pryd strålte busken med, og han var ikke den eneste. Gutten og jenta smilte og lo og kysset på hverandre, og de kunne ikke gi busken nok ros. De tok ham til og med inn på T-banen og introduserte han for små barn som fikk se på ham, ta på ham og stille spørsmål. Også voksne lo og pekte, og noen ga også en tommel opp. Han følte seg så fin, og han begynte å se på gutten og jenta som pappa og mamma. De hadde til og med gitt ham navn! Pappa kalte ham Vidar. Mamma kalte ham George. Han visste ikke hvilket navn han likte best. Kanskje mammas.

I tiden som kom tok mamma og pappa flere ganger med seg busken inn i et rom og lekte med ham. Mens mamma klatret og danset rundt, gjemte pappa seg bak ham og holdt ham med selskap. De tok til og med film av ham, og den så de på alle tre mens mamma pustet tungt (red anm: nei, dette er ikke en sånn historie). Leken ble tydeligvis stadig morsommere, for for hver film som ble tatt, lo mamma og pappa mer og mer. Han kunne ikke slippe tanken på at det antagelig var hans fortjeneste, for han ble stadig behandlet bedre og bedre. På et tidspunkt ble han faktisk tatt med hjem til pappa på vestkanten. Det er ikke mange busker forunt. Riktignok hadde han sett noen breiale tujaer på utsiden av pappas hus, men da mørket trengte seg på var det ingen som kom for å hente dem inn. Han derimot, nøt ly, lys og den varme man bare kan få av at pappa betaler en andel på kr 87 000,-  for å få rehabilitert fyringsanlegget i gården.

Brått en morgen tok pappa med seg busken ut og inn i en stor bil. Det var tydeligvis en taxi for pappa måtte forklare sjåføren veien og attpåtil betale for det. Vel fremme møtte de også mamma, og busken som ikke hadde sett mamma på nesten en uke, ble kjempe glad. Så ble han tatt med inn på en stor scene og så lekte de den vanlige leken mens noen mennesker satt og så på. Busken storkoste seg for endelig var familien samlet igjen.

Det tok imidlertid ikke lang tid før busken ante uråd. Mamma og pappa var litt rare og de overlot ham plutselig til noen fremmede med strenge instruksjoner om det ene og det andre. Så ble han plassert på et lager og der ble han stående sammen med andre innretninger som ikke hadde tålt tidens tann. Var det her han skulle ende?

Svaret var heldigvis; nei. Etter bare noen timer kom mamma og pappa tilbake. De var alvorlige, oppspilte og forsiktige med ham. De tok han med ut på siden av den store scenen, kysset hverandre og ventet til det var blitt helt mørkt i salen. Så tok de tak i ham og listet seg ut på scenen mens de gjemte seg bak ham. Til buskens store overraskelse var salen nå stappfull av mennesker, og de som var der jublet og lo idet de så ham. Han kunne ikke vært mer kry. Han visste han var fin, men nå var det bare å gi seg ende over. Skal si mamma og pappa var flinke til å pynte!

Så ble det musikk og mamma og pappa lekte den vanlige leken. Denne gangen var mamma bedre enn noen gang og publikum ga uttrykk for at også de syntes det. Pappa var ikke så gæærn han heller, og selv var busken slettes ikke misfornøyd med egen prestasjon. De var en god trio, selv om mamma selvsagt var best!

Mamma og pappa var ikke så stressa nå. Da de alle kom seg bak scenen klemte de og lovet at de skulle hente busken om ikke mange dagene. I ekstase over å ha vært en del av den beste Pole Theatre Comedy-rutinen noen sinne, var dette lett å akseptere for busken. (Klikk her for å se).

Det gikk noen dager etter buskens 3 minutter og 40 sekunder i rampelyset, før han fikk se mamma og pappa igjen. Det var et gledelig gjensyn. Mamma og pappa kunne fortelle at de hadde bestemt seg for å prøve og flytte sammen og busken var oppspilt over hvor de skulle bo og hvor han skulle stå i det videre. Kjellern på Storo var kos, men vestkantet fristet den også. Det var i grunn det samme så lenge de kunne være sammen.

Akkurat som første gang han ble fraktet av bilen som biltilsynet helst vil ha av veiene innen 2017, var det mamma som festet ham til taket med skånsomme, bestemte hender. Pappa tok bilder. Så bar det avsted gjennom Lillestrøms gater med en munter mamma og pappa inne i bilen, og busken ute, oppe på taket. Han lå nok en gang og så opp på himmelen og skyer som fór forbi. Han lurte på hva neste eventyr ville bli; Barneteater med Lani og Lykke? Hvalerståkk? Halloween-fest med Marina? Farmors 70-årslag eller kanskje en ny konkurranse med mamma og pappa? Fremtiden var lys, selv om mørket hadde falt på.

Det er fint å tenke på at dette var buskens siste tanker. Pappa hadde gitt mamma forvissninger om at busken klarte seg utmerket i høy hastighet på taket av bilen som vrakpantstasjonen på Alnabru har siklet på i åresvis. Følgelig satte mamma gradvis opp farten til 40 km/t. Da dét gikk bra, til 50 km/t. Så til 60 km/t. Da hørte de en lyd. Noe var galt. De svingte av veien ved Blystadlia og stoppet bilen.

«Det var ikke én busk, det var vår busk», sa mamma. Pappa tok henne i armene og holdt rundt henne. Han sa ingenting, men slapp ikke taket før han fikk viljen sin. 3/5 busk kan ikke brukes til noe. Pappa forsto mamma, men mamma forsto pappa. Det hadde ikke regnet, men asfalten var litt våt der de sto.

Pappa la resten av busken med midjen på en kantstein og mamma kom bort. De så på hverandre. Så satt de hver sin fot på bristepunktet,  klare til å tråkke ned med nok kraft. De talte ned fra 3, og puttet restene i baksetet.

Så satte de seg i bilen og ble enige om å aldri bosette seg på Blystadlia.

 

 

Dia Cerveza

Mandag 11. juli har dessverre vært en regnfull dag. Alt av praktisk før avreise er ordnet men dagen krones med den eneste Arcachon-ferie-tradisjonen vi har: ØLSMAKING. Årets tema – España, por favor! (ja jeg brukte tid for å få inn den teite svingen over n’en i España). Smakingen gjennomføres av Korken og Opptrekkern, godt inspirert av alle spiseparene der ute i avisspaltene.

Cerveza primero:
Cruzcampo Gran Reserva. Spania 6,4%.

image1
Korken: Fancy flaske med broderi i glasset. Sånt blir man tørst av.

Opptrekkern: Tilsluttes. Gyllen i fargen og med 100% malt, og lagret på en bodega. Ting som er lagret på bodega pleier ofte å være solide saker.

Korken: Men 100% malt er litt for mye malt for meg. Ikke all verdens lukt og smaken kunne imponert mer.

Opptrekkern: Vi drikker den naturligvis opp, «after all we’re not savages», men denne slukker nok like godt brannen i munnen etter noen spicy albondigas enn tørsten i solsteika.

Konklusjon: Terningkast 4 – du imponerer nok damene med denne spradebassen i lanken, men når vodka og redbullen kommer på bordet, er den fort glemt.

 

Cerveza seconda:
Pagoa Pilsner, Baskerland. 4,9%

image2
Opptrekkern: Dette ser jo ut som en vaskekte flaske two-dogs, velkjent blant de av oss som trengte litt ekstra drahjelp til fyllekule nr. 16 på 14 dager sommeren 1997 på Kos.

Korken: klassisk pils dette her, men pils er jo ikke egentlig tradisjonell Baskisk øl-  de burde jo ha en egen. Ellers fruktaktig i smaken, og et hyggelig møte.

Opptrekkern: Det er en easy-going pilsner – vi bestiller jo pils i baren hjemme i Norge, og får lager, ikke pilsner. Litt friheter må de jo få ta seg; de blir jo aldri fri fra Spania.

Korken: Jeg får festivalølfølelse av denne. Noe du bare hyler nedpå i bøttevis, uten at det imponerer, og som du ender opp med å kjøpe igjen og igjen, til tross for at du alltid angrer dagen etter. HM- forretningside….

Konklusjon: Terningkast 3 – det er klart jeg hadde kjøpt denne igjen.

 

Cerveza tres»ario»??
Pagoa Red Ale, Baskerland. 4,6%

image1
Korken: Dette var dørganes kjedelig. 0,5% Carlsberg på Mamut Atlantic i Bordeaux under EM-kampen mellom Belgia og Irland smakte mer og bedre.

Opptrekkern: Enig- skikkelig slapp i smak, ikke antydning til rødfarge i ‘alen’, og en lukt som får pappmasje til å fremkalle fornemmelser av blomstereng.

Korken: Etiketten var kanskje hakket hvassere enn tvillingbrorens, men det var det eneste lyspunktet.

Opptrekkern: For første gang i historien til denne ølsmakertradisjonen må vi bryte et hellig prinsipp – vi må rett og slett helle ut brorparten av innholdet. En god grunn til at Spania skal kvitte seg med Baskerne.

Konklusjon: Terningkast 1 – denne blir kun kjøpt for å sjekke bredden i det baskiske ølutvalget, ikke dybden.

 

Cerveza quatro
Pagoa Stout, Baskerland, 4,3%

image4
Opptrekkern: More Stout, anyone? Topper etikettkampen fra Pagoa, og lukter himmelsk. Men dette er jo mye mer Porter enn det er Stout?

Korken: Lakris og kaffe på nesen. Det er ting jeg liker. Jeg er ikke noen mørkøl-fan, så her blir det ikke terningkast av høy valør, uansett hvor mye eller lite dette er stout.

Opptrekkern: Jammen dette er jo deilig deilig mørkt øl, uansett hvilken famille produsenten sier det tilhører. Ofte er det lurt å bare kalle de «dark» eller noe sånt, så slipper man unna med det meste. De slipper som sagt ikke unna Spania.

Korken: Ei heller Frankrike – en del av Baskerland ligger jo her. Mørk sjokolade i ettersmaken? I wish.

Konklusjon: Terningkast 3 – om du ikke klarer å bestemme deg for Stout eller Porter, så er dette ølen for deg.

 

Cerveza cinqe
Judas Blond, Belgia. 8,5%

image1a
Korken: Vel, trodde dette var spansk, med det kommer jo noen syndebukker fra Belgia, så navnet har de truffet på. Koriander på nesen, tropical fruit, særlig mango, og en deilig blond.

Opptrekkern: La meg gjette at den kostet 30 sølvpenger? Det er ikke mange i Norge i dag som heter Adolf eller Vidkun, men i Belgia har de tydeligvis glemt at Judas fikk datidens Snåsamann knerta av myndighetene.

Korken: Kjøpte den jo på grunn av etiketten. Det smaker Leffe og det er en hederbetegnelse.

Opptrekkern: Ja, med 8,5 illsinte prosent sparker den både utenpå og inni. Alle som har vært i Brussel vet at man kan få en mugge decent flybensin for knapper og glansbilder.

Konklusjon: Terningkast 4 – hvis du kommer 2 timer for sent til vorspeil vil denne antihelten få deg opp på nivå før du rekker å si «fader vår».

 

Cerveza seis
Mahou negra, Spania, 5,5%.

image2a
Opptrekkern: Stilren etikett med en avhandling om hvor god ølet er. Spanske superlativer som ingen noen gang kommer til å lese fordi når korken er av, handler det kun om en ting, og det er ikke lesing.

Korken: Enig. Liker layouten. Den lover noe, men kan den holde?

Opptrekkern: Ja, den kan jo for så vidt det. Dark brun heter den, og den er i en skyggeesone som mange eksperimenterer i. Mørk bronse i fargen, men flaskefargen gir en enda mørkere feel. Kaffe – yup, malt – u bet, Guinness onde tvillingbror – Not a chance. Dog frisk og syrlig.

Korken: Ikke noe dark ale fan her altså, men dette er langt på vei det beste mørke som har kommet ut av flaske her i dag, ser vi bort i fra Connetable Talbot 2007, fast følges venn til lammekoteletter.

Konklusjon: Terningkast 4 – the bisexual of beers – satisfies most needs…

 

Cerveza siete
Negra Modelo, Mexico. 5,4 %

image3a
Korken: Snakk om lettdrikkelig. Selv jeg klarte å åpne denne flasken med en gaffel!

Opptrekkern: En gaffel kan løse mange problemer, men det første som slår meg er at denne gamle kjenningen har en herlig etikett og form. Tjukk der den skal være tjukk, slank der den skal være slank. Øllets Beyonce!

Korken: Gyllenbrun farge men light og frisk på smak. Pluss for merker som advarer gravide og biler fra å drikke denne. Mang en bil ville nok harket godt opp Pyreneene dersom den hadde tatt en slurk av denne flaska. Gravide vet vi jo alle at ikke bør drikke øl – de bør jo ikke legge på seg mer enn nødvendig.

Opptrekkern: Ja, som nyfødt bør ikke det første du ser i verden være en skikkelig tjukk mamma. Spesielt ikke dersom det er din mamma. Men seriøst – barn og alkohol hører ikke sammen. Det er derfor jeg sendte jentene til sengs før øl nummer 7. Det får være grenser.

Konklusjon: Terningkast 5 – de siste skal være de første!

40 år og på facebook

Jeg har alltid vært sent ute. Punktlig men sent ute. Selv om jeg var god i matte kunne jeg ikke lese flytende før i 5. klasse. Jeg kom i puberteten ca ett år etter min eneggede tvillingbror – det var bare sånn passe stas. Det førte igjen til at jeg ikke gjorde noe særlig ut av meg på håndballbanen før jeg var 16. Så kom tiden for mobiltelefon, men jeg fant ut at fasttelefon betalt av fattern var bedre. Så kom hotmail, men jeg synes fortsatt at fasttelefon var bedre. Så kom Facebook, men da hadde jeg gått over til hotmail, og så ikke vitsen. Dessuten hadde jeg fått meg mobil, da det var billigere enn fasttelefon, som for øvrig ikke lenge var betalt av fattern. Jeg kunne nå de jeg ville nå – trodde jeg.

 

Jeg har holdt god stand. Ignorert alle oppfordringer, ertende kommentarer, og venners oppgitthet. Det tåler jeg. Jeg har irritert meg grønn over at man får ekstra liv og goder i mobilspill fordi man er på facebook – makan til diskriminering – men jeg har bitt det i meg og heller strukket meg litt lenger for å utjevne forskjellen med hengivenhet (avhengighet). Men som Hugh Grant sa i en film om en gutt: » a man is not an island». Facebook har kommet for å bli, og når jeg blir tvunget opp i facebook-hjørnet har jeg måttet inngå et kompromiss med meg selv.

 

Rasjonale mitt for ikke å «være med» på face har flere fasetter. Jeg har faktisk fryktet tidsbruken min på denne godsaken av et spionverktøy. Jeg er ikke rent lite nysgjerrig, så tiden kunne fløyet på boka, og det er tid jeg helst bør bruke på jobb eller med unga mine (og til nød Candy Crush). Og så finnes det så mange andre fine sosiale mediene jeg kun tidvis bruker. De tilfredsstiller noen av de mest basale kikkerbehovene, og får meg til å føle meg som om jeg er en del av den teknologiske utviklingen. Jeg er jo tross alt ganske interessert i teknologi og systemer, uten at jeg nødvendigvis må bruke det. Til slutt så har jeg en kone på face, som er venner med alle mine venner, og som kan formidle helt essensielle happenings til meg via sin profil. I det store og det hele har jeg hatt flere gode grunner til ikke å bli med i fellesskapet.

 

Men, jeg trives ikke i hjørner, og jeg er jo glad i folk, så ved fylte 40 hadde det seg sånn at selv jeg måtte krype til korset «hass» Mark Zuckerberg, og opprette en profil. For å gjøre det litt mindre farlig for meg selv lagde jeg en profil med mitt Stagenavn, Frans Glans, først. Det virket som en god ide, godt inspirert fra min barndom da vi opererte med  kallenavn stort sett hele tiden. Men det er kun mine nærmeste som vet hvem Frans er, så for å ikke få min kone til å se skilt og nygift ut, har jeg nå oppdatert profilen med mitt ekte navn. Dersom det skulle vært noen tvil.

 

Facebook var ikke spesielt i tvil om det var Frans eller Anders som lagde profilen. Bare basert på min epostadresse foreslo de med skremmende presisjon ca 90 % av min vennekrets, hvor jeg bodde, hvor jeg jobbet og har jobbet, hvem jeg var i familie med, pluss en hel del andre saker som jeg kun har fortalt et fåtalls mennesker her i livet. På sett og vis tror jeg at Facebook har ventet på meg…..

 

Så hva gjenstår? Jo, men må jo bli venner med folk – det jobber jeg med. Jeg har ikke valgt strategi ennå, men jeg antar at det er som LinkedIn – blir venner med alle man vet hvem er, og takker pent nei til de man aldri har hørt om. Så må jeg legge ut noen bilder og litt info om meg selv. Jeg venter fortsatt på å få bekreftet at jeg er gift med Lise. Greit å ha formalia på plass, men jeg trodde vi fastslo dette i Gamle Glemmen Kirke for 9 år siden. Tydeligvis er det noen andre som også må godkjenne det – noen som har høyere beslutningsmyndighet enn Gud.

Mitt liv som murstein

Hei. Jeg heter Anders og jeg jobber som murstein. Murstein i en katedral som står for noe av det viktigste vi har i landet vårt. Jeg har aldri vært noen utpreget religiøs mann men jeg tror på det katedralen symboliserer, noe annet ville vært vanskelig å argumentere for – argumentet ville falt på steingrunn. Jeg har tidligere prøvd meg som litt mer fleksibel bygningsmasse i mindre viktige strukturer, men etter flere år med forming har min vei blitt den til mursteinen.

 

Som navnet tilsier var jeg en formelig masse på et tidspunkt, på godt og vondt. Jeg var litt rund i kantene og fant på ting som ikke kan beskrives som A4, eller kanskje nærmere A6. Jeg påtok meg oppgaver som bidro til at katedralen skinte litt ekstra, gjorde seg litt ekstra from for de tilreisende. Men nå har jeg altså blitt en stein – en stein av mur. Jeg stikker meg ikke ut. Jeg har funnet min plass i rekken, raden, veggen- sirlig posisjonert. På utsiden er jeg polert og og skarp i kanten, inne i meg er jeg hul – som om noe mangler.

 

Noen dager elsker jeg å være murstein. Det er trygt og godt å ha et kjent arbeidsmiljø rundt seg. Du vet på sett og vis hvordan du skal forholde deg til de andre på jobben. Det er det samme dag ut og dag inn – det er forutsigbart og overlater lite til fantasien. Jeg vet hvor alle er, hva de gjør, når de gjør det, og hvordan de gjør det – vi er ikke så ulike vi mursteiner. Presset på jobb er stort sett statisk – standard 9-16, selv om det føles som om jeg alltid er på jobb, på plass. Jeg er til å stole på. Folk vet hvor de har meg, hva jeg står for. Jeg er ingen klippe men jeg lider daglig av illusjoner om storhet, illusjoner som minner om klippe. Håpet er lyseblått, men jeg er mørkerød.

 

Andre dager hater jeg å være murstein. Som når jeg vil jobbe hjemmefra. Det er vanskelig å ha hjemmekontor når du er murstein. Folk forventer at du er der, stiller spørsmål og seg uforstående dersom du ikke er der. Men det er jo ikke som om katedralen faller dersom jeg ikke er der. Faktisk tåler katedralen at flere av oss er borte samtidig. Og den dualiteten i jobben min er litt forvirrende. Katedralen trenger meg, men den trenger ikke meg. Det er jo ikke sånn at jeg ikke kan byttes ut med en annen murstein dersom jeg skulle bli utdatert til jobben. Det bør være rimelig enkelt å finne en erstatning – faktisk er det mange som ønsker min jobb som murstein. Sand, grus, single, og pukk som hadde solgt feltspat-strukturen sin for en mulighet som murstein i denne katedralen. Kanskje jeg burde passe meg, fortsette å holde lav profil – ikke stikke meg ut- ikke klage. Er det en grunn til at de fleste mursteinene på jobben er organisert?

Men de skulle holdt på en stund, de som prøver å få byttet meg ut. Jeg sitter godt i det, jeg kjenner murstein høyt oppi strukturen, murstein med innflytelse, mursteiner med oversikt. Og jeg er en hard nøtt å knekke. Hvis jeg skal ut, blir det på mine premisser. Og deler av meg ønsker nok å komme meg ut av komfortsonen. Men når man sitter godt i det er det like vanskelig å komme ut selv som for andre å få deg ut. Kanskje vanskeligere.

 

Enn så lenge drømmer jeg om å være en klippe. Tørre å ta steget ut av det vante og inn i det uvante. Bli noe som ikke er der for å få noen på toppen til å se bra ut. Å være murstein er stas i begynnelsen, men når nok lag blir bygd oppå deg, er det kun presset som øker, ikke noe annet.